Too strong passion for teaching?

mandag 27 april 2015, kl. 13:06 | Publisert i Refleksjon | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , ,

itslearning-a-passion-for-teaching(english below)

Jeg har nå jobbet som fagleder i pedagogikk i itslearning siden februar 2014. En stilling som er både utfordrende og spennende. Jeg har fått anledning til å treffe skoleeiere, skoleforskere og representanter for kunnskapsministerier fra mange ulike deler av verden. Jeg har holdt mange presentasjoner, om Blended and Flipped Learning, om elevnær undervisning, og generelt om pedagogisk bruk av IKT. Jeg har deltatt i internopplæring i selskapet, og har dermed også lært mye om verdibasert salg, et tema som jeg aldri hadde forestilt meg at jeg skulle lese forskningslitteratur om. Og uansett hvem jeg har snakket med, om det har vært en skoleeier av en enkelt privatskole, eller folk som representerer 100000 elever, så har budskapet mitt vært: «Jeg bryr meg egentlig ikke om hver og en av dere som sitter her. Men dere har påvirkningskraft på en rekke klasserom, hvor man finner mange elever. Disse elevene bryr jeg meg om, og jeg ønsker at alle elever, uansett hvor de befinner seg i verden, skal oppleve en skole som tar dem og deres læringsutbytte på alvor.»

Etter vel et år i denne stillingen kjenner jeg at jeg savner klasserommet. Det er ikke tilstrekkelig for meg å bare snakke om klasserommet eller snakke om elevnærhet, jeg vil gjerne være der selv. Jeg vil tilbake i felt.

Så min «passion for teaching» er kanskje for sterk for å jobbe utenfor skolen, iallfall i dag. Jeg har en sterk yrkesidentitet som lærer. Jeg savner tenåringene, jeg savner klasserommet, jeg savner lærerfellesskapet. Så fra 1.august er jeg tilbake i rekkene, da som lektor ved Amalie Skram videregående skole i Bergen. Og jeg gleder meg stort 🙂 

————————————————————————

I have now worked as Head of Pedagogy in itslearning since February 2014. A position that is both challenging and exciting. I’ve gotten the chance to meet school owners, school researchers and representatives of ministries of Education from many different parts of the world. I have held many presentations about Blended and Flipped Learning, about student-centric teaching, and general educational use of ICT. I have participated in internal training in the company, and thus also learned a lot about value-based sales, a topic that I had never imagined that I would read research literature about. And no matter who I have talked to, whether it has been a school owner of a single private school, or people representing 100,000 students, my message has been; «I do not really care about each and every one of you sitting here. But you have influence on a number of classrooms, where there are many students. These students I care about and I wish that all students, no matter where they are in the world, to experience a school that takes them and their learning seriously. »

After over a year in this position, I feel that I miss the classroom. It is not sufficient for me to just talk about the classroom or talk about student relations, I want to be there myself. I want back in the field.

So my «passion for teaching» might be too strong to work outside school, at least now. I miss the teens, I miss the classroom, I miss teaching community. So from August 1st I’m back in the ranks, then as a high school teacher at Amalie Skram secondary school in Bergen. Can’t wait 🙂

Reklamer

Det jeg hadde tenkt å si…

søndag 19 januar 2014, kl. 15:36 | Publisert i Allmenndannelse, Refleksjon, Skolepolitikk | Legg igjen en kommentar

Søndag 12.januar var jeg i studio hos TV2 Nyhetskanalen for å snakke om skole, og det skulle være en kommentar etter NHO’s konferanse «Læringslivet» som ble holdt i operaen forrige uke. I utgangspunktet skulle det være et innslag der også kunnskapsministeren skulle være med på, men sånn ble det ikke. Jeg har vært i nyhetskanalen en gang tidligere, men da var saken i utgangspunktet et innslag i Lørdagsmagasinet som jeg selv hadde deltatt i. Sånn ble det ikke helt nå. Ikke like komfortabelt å bli intervjuet direkte etter sak man ikke har sett (jeg har jo ikke tv…). Jeg må i tillegg innrømme at det å være intervjuobjekt er ikke en situasjon som jeg er helt hjemme i. Journalister sier kjapt noe om hva de vil spørre om, men ofte er inngangsspørsmålet litt annerledes, ikke mye, det er snakk om nyanseforskjeller, men som blir viktige for meg. Nok til at min planlagte start ikke blir som man har tenkt. Og formatet i nyhetskanalen er kjapt inn/ut, så da får man ikke sagt det man vil…

Siden jeg ikke har tv, så har jeg jo ikke sett innslaget selv heller, og vet ikke helt hvordan ting ble, men jeg vet hva jeg hadde tenkt å si.

Hvem vet best?
Ståa i norsk skole diskuteres høyt og lavt i media og i «alle lag». «Alle» føler seg berettiget til å si noe om hvordan man burde løse problemer i norsk skole. «Alle» har hatt en dårlig lærer, «alle» har hatt en god lærer, «alle» har løsningen. Men skolen blir ikke bedre av at vi ser til et eksempel her og et eksempel der. Min favorittlærer da jeg selv var elev, var ikke en optimal lærer for en samlet elevgruppe. Han var nok langt fra en god lærer for de fleste av mine medelever. Det er derfor litt andre ting ens egne personlige erfaringer som bør styre hvor man vil at skolen skal gå.

Hva gir økt læring?
Engasjement og motivasjon er to viktige stikkord. Hvis elevene er engasjert og motivert, vil de også lære mer. En god lærer kan engasjere elevene i faget og på den måten skape motivasjonen som skal til for få elevene til å strekke seg litt lengre. Dette krever lærere som også bruker tid på å bygge gode relasjoner til elevene sine. Lærere trenger derfor tilstrekkelig tid sammen med elevene sine. I disse tider, mens KS rasler med sablene, er det kanskje viktig å si: » Ikke stjel engasjementet til lærerne!»

«Læringslivet»
Beste sitatet etter konferansen kom fra Bjørn-Helge Græsli: «Ikke si at læreren er viktigst for så å ikke la dem si stort!» Dette representerer følelsen mange satt med etter konferansen, hvor alle snakket om skole og hvor viktig læreren er, men der kun 1 av 13 av foredragsholderne var pedagoger.

Lokke gode hoder til skolen ved prestasjonslønn?
Det snakkes blant annet mye om hvordan vi kan få flere gode hoder til å søke seg til læreryrket. NHO ved Kristin Skogen Lund tok til orde for prestasjonslønn. Jeg er i utgangspunktet ikke motstander av at arbeidstakere lønnes etter hvor godt arbeid man gjør, men jeg har vanskelig for å se hvordan man kan måle hvem som gjør godt arbeid i yrker der man jobber med mennesker?
Standpunktkarakterer? Bukken og havresekken.
Eksamenskarakterer? Det er forskjell på forkunnskapene til elever ved ulike skoler, spesielt i videregående skole på større plasser med såkalt «fritt skolevalg. Hva er historien bak eleven som får 5 på eksamen? Er det en elev som gikk ut fra ungdomsskolen med 6ere i alle fag som ikke har gått et ekstra skritt og som ikke har nådd sitt potensiale? Er det en som har prestert midt på treet helt til den traff en lærer som fikk frem gnisten og lærelysten og fikk eleven til yte og prestere maksimalt av sitt potensiale? Og for ikke å snakke om eleven som har strøket i et fag tidligere, som ved hjelp av den gode læreren får en 3’er – hva imponerer mest? Nei, eksamenskarakterer utgår.
Resultater på elevundersøkelsen? Jeg underviser i matematikk. Et typisk elsk/hat-fag. Jeg underviser både realfagsmatematikk med elever som velger matematikk og liker faget og matematikk på yrkesforberedende med mange elever som opplever matematikk som «sitt verste fag». Jeg har ofte snakket med elever om deres forhold til fag og tilhørende faglærer. «Jeg merker at du hater matematikk, og dermed blir du irritert før matematikklæreren din kommer inni klasserommet fordi du vet det står matematikk på timeplanen.» Nikker overrasket og spørrende. «Jeg forstår at det er lett å ikke like meg siden jeg skal være læreren din i faget du hater, men la meg prøve å hjelpe deg gjennom faget du hater.» Det er nemlig ikke alltid så lett å være en god lærer for elever som har bestemt seg for å mislike deg før de har møtt deg….

En annen ting; hvordan skal lønnen fordeles? Får skolene en samlet lønnspott som skal fordeles blant lærerne på skolen? Skal lærere konkurrere om skolens lønnspott? Hvordan kan det skape gode lærere for elevene? Elever er best tjent med lærere som samarbeider om deres beste. En elev har kanskje 7-8 ulike lærere et skoleår. Hvis jeg får vite/lærer at en av elevene foretrekker å jobbe på bestemte måter, eller at man kan få en med presentasjonsredsel til å holde gode presentasjoner, hva er best for eleven; at jeg deler dette med mine kolleger slik at elevn får det bedre i alle fag, eller at jeg holder på dette for meg selv sånn at jeg får en høyere score? Jeg vil ha en skole med lærere som deler og samarbeider, ikke lærere som konkurrerer om en lønnspott.
Nei, jeg ser ingen muligheter for å lage gode, rettferdige og fornuftige kriterier for prestasjonslønn for lærere. For en del vil derimot lønn gi en form for status, det er derfor viktig at lærerne ikke blir lønnstapere.

Hva skal til for å få gode hoder til å velge læreryrket?
For det første: Det hjelper ikke at politikere, journalister, foreldre og «alle» andre snakker ned lærere og læreryrket. Joda, det finnes selvfølgelig lærere som ikke gjør jobben sin tilfredsstillende, det er også lærere som gjør en slett jobb. Men er disse i flertall? Nei. Er dette eksepsjonelt for læreryrket? Nei. Jeg pleier å si at det sannsynligvis er 10% i alle yrker som gjør en mer eller mindre dårlig jobb. Rettferdiggjør det å snakke ned en hel profesjon? Nei, absolutt ikke. Og lokker dette folk inn i yrket? Tvilsomt. «Alle» har et ansvar for at statusen til læreryrket ikke er som det en gang var. Personlig erfaring: Før jeg valgte å ta PPU og bli lærer, jobbet jeg som oseanograf, på et forskningssenter. Jeg vet hvilke reaksjoner jeg ble møtt med da jeg traff folk, og de spurte om «hva jobber du med?» Anerkjennende og imponerte blikk. Etter at jeg begynte å jobbe som lærer endret folks reaksjoner seg. Og særlig hvis man traff gamle kjente fra skoletiden: «Hæh, lærer? Jeg hadde trodd at skulle gjøre noe stort?!»
Noe stort. Hva betyr det? Krevende? Komplisert? Læreryrket krever all min tidligere erfaring: fagkompetansen min etter 8 års universitetsutdannelse – alt har verdi; 3 års arbeidserfaring fra en barnebolig; forskningserfaring; feltarbeid; paraglidingen; reiser; studier; livserfaring; og ikke minst gode kolleger i skolen som deler av sin erfaring og kompetanse. Læreryrket lar meg spille på alt jeg kan og alt jeg står for. Jeg skulle gjerne sett at det var dette som var i fokus når læreryrket diskuteres i ulike kretser.

Lærerløft og krav til læreres kompetanse
Lærerutdanningen har vært gjennom endringer siste årene, og er fortsatt tema for diskusjoner. Hvilke krav bør man ha til opptak til lærerutdanningen? Hva bør lærerutdanningen inneholde? Hvilke krav bør man ha for å bestå lærerutdanningen? For å kunne si noe om dette, må man se på hvilke krav som venter på de nyutdannede lærerne når de går inn i sin første jobb. Jeg skrev et blogginnlegg om dette i fjor sommer i etterkant av nyhetssaker om nye lærere som ga seg i yrket etter svært kort tid. Det er nemlig ikke noe som heter opplæringstid i læreryrket, det forventes derimot at man skal håndtere alle utfordringene i yrket fra dag 1. Resultatet? De mest pliktoppfyllende og samvittighetsfulle sliter seg gjerne ut, og forsvinner fra yrket. Jeg tror derfor det er viktig med et turnusår med mentorordning i læreryrket.

Mentorordning og overføring av taus kunnskap
Jeg ønsker turnusår for lærere der de kobles opp mot en eller flere erfarne lærere. På den måten vil de nyutdannede lærerne ha en eller flere som de føler seg komfortabel med å be om hjelp når man kommer opp i situasjoner som man aldri har forventet/ lært noe om i lærerutdanningen. Fordi de situasjonene vil komme. Erfarne lærere sitter med store mengder taus kunnskap, som vi ikke har rutiner for å videreformidle til nye lærere. De erfarne lærerne kan bidra med faglige innspill, være en døråpner inn i skolens kultur, komme med gode tips til hvordan man skal håndtere utfordrende situasjoner med både elever og/eller foreldre. Et turnusår vil gjøre veien inn i læreryrket mer «human», men noe av det viktigste er at man i større grad vil kunne veilede de nyutdannede i «riktig» retning. Jeg tror også at man i praksisperioden underveis i lærerutdanningen bør bli flinkere og tydeligere på veilede personer vekk fra yrket. Det er ikke alle som egner seg til å jobbe med mennesker.

Skal vi bare stille krav til læreren?
Hver gang skole diskuteres i offentligheten snakkes det om krav til læreren. Jeg savner krav til skolelederne. Det har ganske nylig startet rektorskoler rundt omkring i landet, men det er et fåtall av dagens skoleledere som gjerne besitter denne kompetansen. Hvorfor peke på skolelederne? Disse er viktig for å veilede lærere, og kanskje spesielt de lærerne som ikke presterer maksimalt. Som tidligere nevnt: Ja, det fins lærere som ikke gjør jobben sin som de bør. Disse trenger da skoleledere som tør å ta tak i dem og på nytt veileder dem enten inn i eller ut av yrket. Og da tenker jeg ikke på mer byråkrati og administrative rutiner og rapportering, men mer pedagogisk ledelse.

Gode ting fra «Læringslivet»
Det er spesielt et av forslagene som kom opp på konferansen som jeg gir min fulle støtte til: Å lage praksisordning for ungdommer som er skolelei og ikke klare for å gå direkte videre på videregående skole etter ungdomsskolen. Det er svært mange ungdommer som starter videregående skole som ikke er klare for skole. Det er en av grunnene til at frafallsprosenten på yrkesforberedende er så høy. Her skal NHO ha ros for å komme med et godt og konstruktivt forslag.
I tillegg skulle jeg ønske at NHO stilte enda større krav til sine medlemsbedrifter om at de må tilrettelegge for flere lærlingeplasser. Flere gode lærlingeplasser vil være med å gjøre yrkesforberedende mer attraktivt. I tillegg bør teoridelen av YF kobles sammen med praksisfeltet i mye større grad. Også her kunne det vært veldig spennende med et samarbeid mellom lærere/skole og lærlingebedriftene. Kanskje NHO kan gi støtte til denne typen samarbeid?

…. dette var omtrent det jeg hadde tenkt å si forrige søndag…

Nytt beite

søndag 22 desember 2013, kl. 13:53 | Publisert i Digital skole, Refleksjon | 2 kommentarer
Stikkord: , , ,

Jeg: «Det var kanskje dumt å si det før alt er på plass, men jeg syns det var bedre at dere fikk høre det fra meg og ikke fra noen andre.»
Stille, veldig stille.
Elev1: «Elisabeth, det kjennes nesten som et kjærlighetsbrudd.»
Elev2, ser på meg: «Er du helt sikker?»
Jeg: «Ja, men jeg skulle virkelig ønske at det ikke gikk ut over dere.»
Elev3, til Elev1: «Ja, hun kunne like gjerne sagt Det er ikke deg, det er meg!»

Situasjonen over er hentet fra klasserommet mitt nå siste uken før jul. Tredjeklassingene mine, som jeg har fulgt siden de tok 1T på Vg1. Som har vært med på reisen min med omvendt undervisning. Som jeg har blitt glade i. Som jeg gledet meg til å følge frem til russetiden deres. Som det ikke blir noe av likevel. Og det er mitt valg.

Jeg begynner i ny jobb i februar!

Hvor? I itslearning AS, som Global Head of Pedagogy. Hva det går ut på? Jeg antar at jeg ikke finner skikkelig ut av det før jeg er i gang, som med det meste annet her i livet 😉 Men jeg skal jobbe med pedagogisk bruk av itslearning, og særlig rettet mot det internasjonale markedet. Det er en stilling hvor jeg får koblet sammen min formidlingsglede, mitt engasjement for hvordan god pedagogisk bruk av IKT kan gi bedre rom for læring, og min nysgjerrighet på andre kulturer. Jeg får jobbe mot ulike deler av utdanningssektoren i ulike land, som virkelig kommer til å utvide horisonten min. Det er en stilling hvor jeg kan ta med meg ting jeg har jobbet med de siste årene, i tillegg til at jeg må lære masse nytt, og ikke minst koble om hodet fra å jobbe som lærer i det offentlige til å jobbe kommersielt.

Responsen har vært utrolig positiv, iallfall for meg personlig. Mange utsagn som går på at folk syns det høres ut som en perfekt stilling for meg, hvor de ønsker meg lykke til, samtidig som mange av de samme sier at de håper jeg kommer tilbake senere, fordi de helst vil beholde meg som kollega.

I en tale rektor holdt for en kollega som skulle bytte jobb sa han: «Det er fælt å slutte i en jobb! Jo, det er alltid spennende med nye utfordringer, og man ønsker jo den nye jobben som man har valgt å gå til. Men det gjør vondt å skulle si hadet til gode kolleger gjennom mange år, også når man har valgt å slutte selv.» Det er mye sant i det. Jeg gleder meg stort til nye utfordringer, ny jobb, nye kolleger. Og jeg ser sånn sett frem til at jobbskiftet er her, fordi det nå blir et par måneder med litt spredt fokus: Jeg skal avslutte et oppdrag i DVM, jeg følger prosessen på skolen med å finne vikarer til elevene mine, jeg skal avslutte første termin med elevene ryddig, og jeg skal mentalt forberede meg på ny jobb og nye utfordringer. Og samtidig forberede meg på å si hadet til kolleger. Heldigvis vet jeg at det venter mange hyggelige kolleger hos itslearning. Og ikke minst spennende arbeidsoppgaver.

Jeg gleder meg til 2014 🙂

Praksissjokk, superlærere og veiledning

mandag 8 juli 2013, kl. 17:33 | Publisert i Pedagogikk, Refleksjon, Skolepolitikk | 5 kommentarer

Henriette Høilund-Kaupang har skrevet en kronikk om hvordan det opplevdes å være helt fersk lærer på en (sannsynligvis helt normal gjennomsnittlig norsk) skole.

«Man må være supermenneske for å holde ut som lærer»

Skolens ledelse peker på det «kjente fenomenet med praksissjokk» som mange nyutdannete lærere opplever når de går fra skolebenken til yrkeslivet. Utdanningsforbundet sier at «et forpliktende krav til veiledning kan løse mange av problemene nye lærere opplever«. Stemmer dette?

Jeg har selv jobbet som lærer i syv år nå, og har dermed klart meg gjennom de første 3-5 årene som visstnok er «styrkeprøven» som lærer. Men det er ikke lenger tid enn at jeg husker godt PPU-studiene mine, og ikke minst den første tiden som lærer. På PPU-studiet var «praksissjokket» et ganske stort tema. Det var som om de skulle forberede oss på at vi ikke kom til å være forberedt på hva som ventet oss i skolen.

Jeg var heldig. Jeg fikk full jobb på skolen der jeg hadde en av mine lengre praksisperioder. Hvorfor var det bra? Jo, jeg kjente alle trapper, dører, arbeidsrom, en del kolleger osv. Jeg visste hvor kopimaskinen var, jeg kjente til systemene med egne nøkler til lærerheis og hvilke etasjer elevheisen kunne brukes til. Jeg visste hvem som var undervisningsinspektør og studieinspektør (som det fortsatt het den gangen) og hvem som var rektor. Jeg hadde et fortrinn i forhold til alle de andre nye lærerne som begynte på skolen den gangen.

I tillegg var skolen min tidlig ute med opplegg for nye lærere. Vi ble derfor invitert til å møte på skolen en dag før resten av kollegiet startet etter sin lange sommerferie, for å møte de andre ferske lærerne, og få en omvisning. I tillegg fikk vi alle utnevnt en mentor som skulle kunne veilede oss gjennom det første skoleåret. Dette prosjektet var en del av det større prosjektet «Ny i Hordaland» som nå senere er blitt satt i et enda større system. Vi hadde egne samlinger på skolen, der nye lærere og mentorer møttes. Vi hadde samlinger med de andre skolene i fylket som også var med på «Ny i Hordaland», der nye lærere kunne presentere problemstillinger man stod overfor som ny lærer. Altså – mye av det som mange etterlyser og vil ha et forpliktende krav til å gjennomføre. Men er dette nok?

Da jeg begynte som lærer, for snart 7 år siden, ble jeg satt som kontaktlærer i en Vg1-klasse, som da også var det første kullet som startet vgs med Kunnskapsløftet, i tillegg til å være faglærer – heldigvis i mine fag, fag som jeg kunne og ønsket å undervise. Kontaktlærerrollen inneholder mye som man ikke kjenner til før man jobbet en stund i skoleverket. Og når skulle jeg forberede meg på den? På de to planleggingsdagene før elevene kommer, som er fylt opp av mye annet? Man føler seg ikke høy hatten når man møter elevene sine for første gang, og det er deres første gang på vgs, og der man vet med seg selv at jeg kjenner ikke jobben min! Jeg var nok en gang heldig – jeg delte kontaktlæreransvaret med en fantastisk kollega, som også var rådgiver på skolen, som jeg dermed visste kunne «alt» jeg ikke kunne – iallfall alle disse merkelige regler om fravær, rettigheter, plikter etc etc. Så samtidig med at man skal sette seg inn i flere nye læreplaner, bli kjent med en ny arbeidsplass, nye kolleger og alle nye elever, så skal man også få en oversikt over alle de rare reglene som gjelder. Og som elevene med rette forventer at deres kontaktlærer skal kjenne til. Å lære alt dette krever tid!

Jeg kjenner ikke til noen andre yrker hvor man ikke har en «innkjøringsfase». I Statoil opererer man med 2 års innkjøringstid. De regner ikke med at den nyutdannete kan bidra like mye som resten av teamet før du har vært i gamet i 2 år. Saksbehandlere hos kommune og fylkeskommune får færre og enklere saker i alle fall de første seks månedene. I begge tilfeller vil du få utfordrende oppgaver etterhvert som du mestrer, men de kaster ikke alle utfordringene i fanget ditt dag 1 på jobb!

Jeg beklager til både Utdanningsforbundet, Universitetene og Kristin Halvorsen som snakker varmt om hvordan rett til en mentor og veiledning vil hjelpe på å holde på nyutdannete lærere i yrket. Det er ikke nok. Det som trengs er tid. Ansett en nyutdannet i 100% stilling med 70% undervisningsplikt. De resterende 30% er den tiden man trenger for å lære seg alt man ikke lærer i lærerutdanningen (og som man ikke kan lære i lærerutdanningen). Jeg vet at prosjektet «Ny i Hordaland» utviklet seg etter jeg var ferdig der, og jeg har hatt nyutdannete kolleger som har vært frikjøpt i 10% til deltakelse i prosjektet, der de 10% skal gå til aksjonsforskning på egen praksis. Da jeg var med kom alle veiledningsmøter og samlinger på toppen av en allerede sprengt arbeidsdag. Det ble ingen avlastning, det ble merarbeid.

Så – er jeg en superlærer eller et supermenneske som har overlevd 7 år i skolen?

Nei. Jeg var heldig det første året – med å få jobb der jeg hadde hatt praksis, og delte kontaktlæreransvar med en som var villig å hjelpe og dele av sin kunnskap. I tillegg hadde jeg lovet meg selv to ting før jeg begynte i læreryrket:

«Ikke prøv å bli en perfekt lærer det første året, det koster for mye, og du skal være i yrket lenge og du trenger noe å jobbe mot. + Alle har lov til å være ny i et yrke.»

Så til fagforeninger og skolepolitikere: Hvis dere vil holde på de nyutdannete lærerne – gi dem tid!

En tur på posten – den første dagen i resten av mitt liv?

tirsdag 12 februar 2013, kl. 11:39 | Publisert i Digital skole | 2 kommentarer
Stikkord: ,

Elisabeth går til postkontoret med sin hentelapp på pakke. Medarbeider scanner lappen og ser på henne og sier: «Har du med deg bil?» «Neeei», sier hun og tenker at urbane jenter som jobber og bor i sentrum har jo ikke det. Medarbeider ser på henne og sier: «Det er en veldig stor pakke, jeg tror ikke du skal bære den hjem selv. Du skal få låne en vogn av oss.»

Elisabeth triller pakken fornøyd hjem og lurer nå på; vil dette endre henne fra å være en «Windows-jente» til en «Mac-jente»?? Litt julaften er det iallfall alltid med store pakker i posten 🙂

20130212-113936.jpg

Endringskompetanse i skolen

mandag 21 januar 2013, kl. 19:18 | Publisert i Refleksjon | Legg igjen en kommentar

… eller et tilbakeblikk på min utvikling som lærer, etter jeg begynte å blogge.

Denne bloggen ble opprettet i mai 2008. Ikke fordi jeg følte at jeg hadde så mye på hjertet, men fordi det blåste en «Web2.0»-vind over skole-Norge, og der jeg følte på at her måtte man være med å teste ut de nye mediene for å henge med i utviklingen. Samtidig underviste jeg Geofag, som var et helt nytt fag i videregående skole, og der jeg hadde stort behov for refleksjoner rundt dette arbeidet. Bloggen har derfor båret preg av en geofaglærer som skal navigere i IKT-landskapet i skolen.

Men hva nå? Geofaget ble tatt vekk fra skolens fagtilbud etter at vi mistet noen klasser på studieforberedende, og derfor ikke hadde stort nok elevgrunnlag (og økonomi) til å opprettholde det brede fagtilbudet. De siste to skoleårene har jeg derfor undervist ulike matematikkfag. Jeg har fått flere spørsmål fra andre lærere som har undret seg over at jeg har blitt værende på skolen etter at jeg «mistet» geofaget; «Du har jo lagt ned så mye tid, ressurser og energi på å utvikle geofagundervisningen!». Ja, det har jeg. Og bergenseren i meg svarer: «Og så då?!» Dette er mitt syvende (!) år som lærer (og jeg har nesten litt panikk over akkurat det, da jeg aldri har hatt samme jobb så lenge tidligere), og det er det første året at jeg bare underviser kjente læreplaner. Alle andre år har jeg undervist fag for første gang. Joda, man blir mer erfaren som lærer etter som årene går, men nye læreplaner er like fullt nye læreplaner. I perioder har det kanskje blitt veldig mye nytt (forrige skoleår var det fire nye læreplaner – jeg underviste bare fag jeg ikke hadde undervist tidligere – eller fagkoder om du vil), men jeg trenger jo variasjon i arbeidet mitt! Inneværende skoleår er det ingen nye fagkoder å forholde seg til, men arbeidet med «Den Virtuelle Matematikkskolen» har så mange spennende utfordrende aspekter at jeg får dekket inn «nytt og spennende»-faktoren i fullt monn J

I denne bloggens begynnelse, og gjerne på den tiden jeg var en mer aktiv blogger enn jeg har vært de siste par årene, så var det mye fokus på at IKT var viktig blant annet fordi en av de viktigste kompetansene vi som lærere kunne bidra med til våre elever er endringskompetanse. Noe som fortsatt gjelder. Våre elever skal inn i en fremtid som er i stadig endring, og de er derfor nødt til å inneha en endringskompetanse. Men hvordan kan vi som lærere hjelpe dem til å oppnå en større endringskompetanse?

Jeg har ikke noe fasitsvar på dette, men jeg vet én ting; Lærere som ikke har endringskompetanse selv kan vanskelig være gode rollemodeller for elevene i å utvikle en god endringskompetanse. Og til alle de lærerne som mener at jeg burde føle meg snytt fordi jeg har lagt ned mye arbeid i å utvikle min geofagundervisning, og nå ikke underviser faget lengre, jeg synes dere viser en redusert forståelse for gleden av endring. Selvfølgelig vil jeg gjerne undervise geofag igjen, men ikke fordi jeg da kan undervise et fag jeg kjenner så godt som jeg gjør, men fordi det er et fag som er liker å undervise. Jeg liker også å undervise matematikk. En av hovedårsakene til at jeg valgte å endre karrierebane, fra havforskningen til undervisning, var jo nettopp at jeg ønsket å gjøre noe med matematikkundervisningen. Og jeg føler meg veldig heldig som nå faktisk er i en posisjon der jeg kan være med å bidra til noe nytt innenfor matematikkundervisning i Norge.

Fortsatt har jeg nye arbeidsoppgaver hvert skoleår. Heldige meg J

De beste lærerne…

fredag 18 januar 2013, kl. 11:19 | Publisert i Pedagogikk | 1 kommentar

… er de som lærer best…

Asynkron vs synkron (e)læring & F2F vs fjernundervisning

torsdag 10 januar 2013, kl. 15:50 | Publisert i Digital skole, Matematikk, Pedagogikk | Legg igjen en kommentar

Eller litt hummer og kanari…

De siste to årene har jeg eksperimentert og testet ut bruk av videoundervisning i matematikk i tilknytning til mitt Omvendte klasserom. Det siste halvåret har jeg også jobbet på prosjektet «Den virtuelle matematikkskolen» (heretter DVM) på Senter for IKT i utdanningen. Jeg har dermed blitt mer opptatt av forskjellene mellom asynkron og synkron (e)læring.

Dere som har hørt foredraget mitt om omvendt undervisning vet at hovedfokuset er «hvordan kan vi utnytte den dyrebare tiden vi har med elevene i klasserommet best mulig?» og «hva kan vi eventuelt flytte ut av klasserommet for å bedre denne tiden?».

I går «sludret» jeg og Henning litt om tanker rundt fremtidens skole, noe som definitivt henger sammen med dette temaet: Hvordan vil fremtidens skole se ut etter hvert som elevene våre også er «connected» i sine læringsprosesser?

Stefan Hrastinski har tydeligvis spesialisert seg på teknologistøttet læring, med særlig fokus på synkron online elæring. I 2008 kom artikkelen «Asynchronous & Synchronous E-Learning». Mange ser på fleksibiliteten i online elæringsmoduler, der de(n) lærende kan velge selv når h*n vil studere, for å ha muligheten til å gjøre det når det passer best. Innen videreutdanning er det flere som peker på den store fordelen ved å selv bestemme når man studerer, særlig fordi de fleste her kombinerer studiene med jobb og/eller familie. Den asynkrone elæringen finner vi igjen i elæringsmoduler, diskusjonsforum på nett, faggrupper på Facebook etc. En del ser på fordelene med at man tenker mer gjennom sine spørsmål og svar når man legger de ut i et diskusjonsforum eller tilsvarende. Ved synkron elæring møtes lærer og de lærende samtidig via videokonferanser og/eller chat. Dette betyr at den synkrone elæringen er mer sosial, og de lærende føler seg gjerne mer som en del av et læringsfellesskap. Siden spørsmål og svar sendes/leveres «real time», kan den lærende få raskere svar på det man lurer på, og det er ofte en lavere terskel for å be om hjelp.

Hrastinski deler kommunikasjonen inn i tre ulike typer; 1) relatert til innhold, 2) planlegging av oppgaver som skal gjøres, og 3) sosial støtte. I rene asynkrone elæringsmiljøer er over 90% av kommunikasjonen relatert til innhold, mens under 60% av kommunikasjonen i synkrone elæringsmiljøer er relatert til innhold. Dette betyr at man i et synkront læringsfellesskap får en større personlig deltakelse i opplæringen.

I høst gjennomførte vi en pre-pilot i DVM med 70 flinke ungdomsskoleelever hvor vi hadde valgt ut et tema i matematikk 1T som vi ville gjennomgå med dem. Vi er fem lærere som er ansatt på prosjektet (den delen som skal lage et opplegg for de sterktpresterende elevene i ungdomsskolen), og vi utviklet elæringsmoduler og oppgaver på en Moodle-site. Elevene var delt inn i tre ulike grupper, med ulik gruppestørrelse og hvor vi brukte ulike digitale verktøy. I gruppen «min» gjennomførte vi en form for Omvendt undervisning online. Elevene skulle jobbe seg gjennom eleksjonene mellom hver «undervisningsøkt», hvor vi brukte tiden til å rette opp i eventuelle misforståelser og repetisjon av konsepter og oppgaver. «Undervisningsøktene» var online møter med elevene via videokonferansesystemet Adobe Connect, der vi fikk testet ut bruk av polls, chat og at lærer og elever delte sine skjermer med de andre for å demonstrere løsninger av oppgaver. Undervisningsopplegget er derfor en blanding av asynkron og synkron elæring. Elevene hadde i tillegg til våre online møter også mulighet til å sende oss meldinger mellom undervisningsøktene. Dette ble ikke utnyttet av elevene, det var tydeligvis lettere å be om hjelp og få utløp for eventuell frustrasjon på online møter, selv om det betyr at de andre elevene da kunne se at de ikke forstod. Terskelen for å be om hjelp var lettere i det synkrone møtet. Hvordan det hele blir i august, når storskalapiloten skal tre i kraft vet ingen av oss helt sikkert enda, men at vi som utvikler det er nødt til å ha et bevisst fokus på hva vi skal bruke de synkrone møtene med elevene til er det ingen tvil om.

Så hva da med våre «normale» elever, de vi treffer hver dag, og kanskje like gjerne dere andre læreres elever. Hva skjer når mer og mer undervisningsmateriell ligger fritt tilgjengelig på nettet? Henning erfarer spørsmål fra frustrerte elever som ikke får hjelp av egen lærer, jeg får masse kommentarer til min YouTube-kanal fra andre elever og privatister rundt omkring i landet som takker for hjelpen de får fra videoene. Jeg antar det samme er tilfelle for flere andre lærere som legger ut sine ressurser. I tillegg finnes ressurser som UDL som ikke er laget av lærere, muligens inspirert av Salman Khan. Flere av de elevene som finner våre og andres ressurser, har en kompetanse som hjelper dem i læringsprosessen – de har funnet læringsressurser. De elevene som i tillegg tar kontakt via direkte meldinger, epost eller til og med telefon kan også få mer hjelp enn de som ikke har samme motet. Hvordan bør fremtidens skole utvikle seg med tanke på teknologi – i hvor stor grad må vi ha F2F møter med elevene for å veilede dem? Hva kan «outsources» til online undervisning? Kan man økonomisk sett dra en fordel ved at færre lærere kan bistå mange elever via online undervisningsopplegg, så kan lærerne som treffer elevene F2F ha færre elever i klasserommet for å få best mulig veiledning? Hva da med klassesamtalene? Et synkront online møte vil aldri kunne erstatte å treffe elevene F2F i et klasserom. Jeg kjenner at jeg ikke har så mange svar akkurat nå, men jeg kjenner at jeg som lærer har et ansvar til å vise elevene mine at det er mulig å få hjelp i læringsprosessene også utenfor klasserommet, og ikke bare som mottaker (ved at de ser opplæringsvideoer eller bruker andre læringsressurser), men der de også kan være i en sosial læringsprosess; be andre om hjelp, og ikke minst hjelpe andre. Den siste uken håper jeg at R1-elevene mine har erfart en faglig glede ved å ha en facebook-gruppe der de kan poste sine problemer og få hjelp fra enten meg som lærer eller ikke minst sine medelever (aktiviteten har økt gjennom den siste uken – veldig gøy!).

I morgen ligger derimot denne på leselisten min.

En skole for fremtiden?

onsdag 9 januar 2013, kl. 21:18 | Publisert i Digital skole, Refleksjon | 1 kommentar
Stikkord: , , ,

Jeg og Henning har i dag hatt en liten twitter-samtale om å være en lærer som er synlig for elever på nettet – enten ved å ha egne nettsider for fagene man underviser eller YouTube-kanaler. Dette leder til spørsmålet om «hvordan vil fremtidens skole se ut?»

Jeg har ingen svar, og de dypere refleksjonene kommer sikkert i et blogginnlegg senere – Henning har lovet at det kommer et, en gang 😉 Og jeg kjenner vel selv på at det bobler litt her også. Ta en titt på skjermbildene under for å se konversasjonen vår:

20130109-212004.jpg

20130109-212012.jpg

20130109-212025.jpg

Undervisningsopplegg i Geofag1 (Island og Bergen)

tirsdag 8 januar 2013, kl. 13:47 | Publisert i Feltarbeid, Geofag | Legg igjen en kommentar

Jeg har fått flere treff på bloggen de siste dagene fra folk som søker etter informasjon om feltarbeid i geofag, og da kom jeg plutselig på at jeg har laget to undervisningsopplegg i forbindelse med et studium jeg tok våren 2011 ved Universitetet i Nordland: «Miljøendringer i sub-polare strøk». Disse må gjerne brukes av andre. Det ene kan gjennomføres alle steder, det andre er forslag til feltarbeid i Bergen.

Island, satellittbilder og GIS

Skredfare i Bergen

Neste side »

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.