Endringskompetanse i skolen

mandag 21 januar 2013, kl. 19:18 | Publisert i Refleksjon | Legg igjen en kommentar

… eller et tilbakeblikk på min utvikling som lærer, etter jeg begynte å blogge.

Denne bloggen ble opprettet i mai 2008. Ikke fordi jeg følte at jeg hadde så mye på hjertet, men fordi det blåste en «Web2.0»-vind over skole-Norge, og der jeg følte på at her måtte man være med å teste ut de nye mediene for å henge med i utviklingen. Samtidig underviste jeg Geofag, som var et helt nytt fag i videregående skole, og der jeg hadde stort behov for refleksjoner rundt dette arbeidet. Bloggen har derfor båret preg av en geofaglærer som skal navigere i IKT-landskapet i skolen.

Men hva nå? Geofaget ble tatt vekk fra skolens fagtilbud etter at vi mistet noen klasser på studieforberedende, og derfor ikke hadde stort nok elevgrunnlag (og økonomi) til å opprettholde det brede fagtilbudet. De siste to skoleårene har jeg derfor undervist ulike matematikkfag. Jeg har fått flere spørsmål fra andre lærere som har undret seg over at jeg har blitt værende på skolen etter at jeg «mistet» geofaget; «Du har jo lagt ned så mye tid, ressurser og energi på å utvikle geofagundervisningen!». Ja, det har jeg. Og bergenseren i meg svarer: «Og så då?!» Dette er mitt syvende (!) år som lærer (og jeg har nesten litt panikk over akkurat det, da jeg aldri har hatt samme jobb så lenge tidligere), og det er det første året at jeg bare underviser kjente læreplaner. Alle andre år har jeg undervist fag for første gang. Joda, man blir mer erfaren som lærer etter som årene går, men nye læreplaner er like fullt nye læreplaner. I perioder har det kanskje blitt veldig mye nytt (forrige skoleår var det fire nye læreplaner – jeg underviste bare fag jeg ikke hadde undervist tidligere – eller fagkoder om du vil), men jeg trenger jo variasjon i arbeidet mitt! Inneværende skoleår er det ingen nye fagkoder å forholde seg til, men arbeidet med «Den Virtuelle Matematikkskolen» har så mange spennende utfordrende aspekter at jeg får dekket inn «nytt og spennende»-faktoren i fullt monn J

I denne bloggens begynnelse, og gjerne på den tiden jeg var en mer aktiv blogger enn jeg har vært de siste par årene, så var det mye fokus på at IKT var viktig blant annet fordi en av de viktigste kompetansene vi som lærere kunne bidra med til våre elever er endringskompetanse. Noe som fortsatt gjelder. Våre elever skal inn i en fremtid som er i stadig endring, og de er derfor nødt til å inneha en endringskompetanse. Men hvordan kan vi som lærere hjelpe dem til å oppnå en større endringskompetanse?

Jeg har ikke noe fasitsvar på dette, men jeg vet én ting; Lærere som ikke har endringskompetanse selv kan vanskelig være gode rollemodeller for elevene i å utvikle en god endringskompetanse. Og til alle de lærerne som mener at jeg burde føle meg snytt fordi jeg har lagt ned mye arbeid i å utvikle min geofagundervisning, og nå ikke underviser faget lengre, jeg synes dere viser en redusert forståelse for gleden av endring. Selvfølgelig vil jeg gjerne undervise geofag igjen, men ikke fordi jeg da kan undervise et fag jeg kjenner så godt som jeg gjør, men fordi det er et fag som er liker å undervise. Jeg liker også å undervise matematikk. En av hovedårsakene til at jeg valgte å endre karrierebane, fra havforskningen til undervisning, var jo nettopp at jeg ønsket å gjøre noe med matematikkundervisningen. Og jeg føler meg veldig heldig som nå faktisk er i en posisjon der jeg kan være med å bidra til noe nytt innenfor matematikkundervisning i Norge.

Fortsatt har jeg nye arbeidsoppgaver hvert skoleår. Heldige meg J

Reklamer

De beste lærerne…

fredag 18 januar 2013, kl. 11:19 | Publisert i Pedagogikk | 1 kommentar

… er de som lærer best…

Asynkron vs synkron (e)læring & F2F vs fjernundervisning

torsdag 10 januar 2013, kl. 15:50 | Publisert i Digital skole, Matematikk, Pedagogikk | Legg igjen en kommentar

Eller litt hummer og kanari…

De siste to årene har jeg eksperimentert og testet ut bruk av videoundervisning i matematikk i tilknytning til mitt Omvendte klasserom. Det siste halvåret har jeg også jobbet på prosjektet «Den virtuelle matematikkskolen» (heretter DVM) på Senter for IKT i utdanningen. Jeg har dermed blitt mer opptatt av forskjellene mellom asynkron og synkron (e)læring.

Dere som har hørt foredraget mitt om omvendt undervisning vet at hovedfokuset er «hvordan kan vi utnytte den dyrebare tiden vi har med elevene i klasserommet best mulig?» og «hva kan vi eventuelt flytte ut av klasserommet for å bedre denne tiden?».

I går «sludret» jeg og Henning litt om tanker rundt fremtidens skole, noe som definitivt henger sammen med dette temaet: Hvordan vil fremtidens skole se ut etter hvert som elevene våre også er «connected» i sine læringsprosesser?

Stefan Hrastinski har tydeligvis spesialisert seg på teknologistøttet læring, med særlig fokus på synkron online elæring. I 2008 kom artikkelen «Asynchronous & Synchronous E-Learning». Mange ser på fleksibiliteten i online elæringsmoduler, der de(n) lærende kan velge selv når h*n vil studere, for å ha muligheten til å gjøre det når det passer best. Innen videreutdanning er det flere som peker på den store fordelen ved å selv bestemme når man studerer, særlig fordi de fleste her kombinerer studiene med jobb og/eller familie. Den asynkrone elæringen finner vi igjen i elæringsmoduler, diskusjonsforum på nett, faggrupper på Facebook etc. En del ser på fordelene med at man tenker mer gjennom sine spørsmål og svar når man legger de ut i et diskusjonsforum eller tilsvarende. Ved synkron elæring møtes lærer og de lærende samtidig via videokonferanser og/eller chat. Dette betyr at den synkrone elæringen er mer sosial, og de lærende føler seg gjerne mer som en del av et læringsfellesskap. Siden spørsmål og svar sendes/leveres «real time», kan den lærende få raskere svar på det man lurer på, og det er ofte en lavere terskel for å be om hjelp.

Hrastinski deler kommunikasjonen inn i tre ulike typer; 1) relatert til innhold, 2) planlegging av oppgaver som skal gjøres, og 3) sosial støtte. I rene asynkrone elæringsmiljøer er over 90% av kommunikasjonen relatert til innhold, mens under 60% av kommunikasjonen i synkrone elæringsmiljøer er relatert til innhold. Dette betyr at man i et synkront læringsfellesskap får en større personlig deltakelse i opplæringen.

I høst gjennomførte vi en pre-pilot i DVM med 70 flinke ungdomsskoleelever hvor vi hadde valgt ut et tema i matematikk 1T som vi ville gjennomgå med dem. Vi er fem lærere som er ansatt på prosjektet (den delen som skal lage et opplegg for de sterktpresterende elevene i ungdomsskolen), og vi utviklet elæringsmoduler og oppgaver på en Moodle-site. Elevene var delt inn i tre ulike grupper, med ulik gruppestørrelse og hvor vi brukte ulike digitale verktøy. I gruppen «min» gjennomførte vi en form for Omvendt undervisning online. Elevene skulle jobbe seg gjennom eleksjonene mellom hver «undervisningsøkt», hvor vi brukte tiden til å rette opp i eventuelle misforståelser og repetisjon av konsepter og oppgaver. «Undervisningsøktene» var online møter med elevene via videokonferansesystemet Adobe Connect, der vi fikk testet ut bruk av polls, chat og at lærer og elever delte sine skjermer med de andre for å demonstrere løsninger av oppgaver. Undervisningsopplegget er derfor en blanding av asynkron og synkron elæring. Elevene hadde i tillegg til våre online møter også mulighet til å sende oss meldinger mellom undervisningsøktene. Dette ble ikke utnyttet av elevene, det var tydeligvis lettere å be om hjelp og få utløp for eventuell frustrasjon på online møter, selv om det betyr at de andre elevene da kunne se at de ikke forstod. Terskelen for å be om hjelp var lettere i det synkrone møtet. Hvordan det hele blir i august, når storskalapiloten skal tre i kraft vet ingen av oss helt sikkert enda, men at vi som utvikler det er nødt til å ha et bevisst fokus på hva vi skal bruke de synkrone møtene med elevene til er det ingen tvil om.

Så hva da med våre «normale» elever, de vi treffer hver dag, og kanskje like gjerne dere andre læreres elever. Hva skjer når mer og mer undervisningsmateriell ligger fritt tilgjengelig på nettet? Henning erfarer spørsmål fra frustrerte elever som ikke får hjelp av egen lærer, jeg får masse kommentarer til min YouTube-kanal fra andre elever og privatister rundt omkring i landet som takker for hjelpen de får fra videoene. Jeg antar det samme er tilfelle for flere andre lærere som legger ut sine ressurser. I tillegg finnes ressurser som UDL som ikke er laget av lærere, muligens inspirert av Salman Khan. Flere av de elevene som finner våre og andres ressurser, har en kompetanse som hjelper dem i læringsprosessen – de har funnet læringsressurser. De elevene som i tillegg tar kontakt via direkte meldinger, epost eller til og med telefon kan også få mer hjelp enn de som ikke har samme motet. Hvordan bør fremtidens skole utvikle seg med tanke på teknologi – i hvor stor grad må vi ha F2F møter med elevene for å veilede dem? Hva kan «outsources» til online undervisning? Kan man økonomisk sett dra en fordel ved at færre lærere kan bistå mange elever via online undervisningsopplegg, så kan lærerne som treffer elevene F2F ha færre elever i klasserommet for å få best mulig veiledning? Hva da med klassesamtalene? Et synkront online møte vil aldri kunne erstatte å treffe elevene F2F i et klasserom. Jeg kjenner at jeg ikke har så mange svar akkurat nå, men jeg kjenner at jeg som lærer har et ansvar til å vise elevene mine at det er mulig å få hjelp i læringsprosessene også utenfor klasserommet, og ikke bare som mottaker (ved at de ser opplæringsvideoer eller bruker andre læringsressurser), men der de også kan være i en sosial læringsprosess; be andre om hjelp, og ikke minst hjelpe andre. Den siste uken håper jeg at R1-elevene mine har erfart en faglig glede ved å ha en facebook-gruppe der de kan poste sine problemer og få hjelp fra enten meg som lærer eller ikke minst sine medelever (aktiviteten har økt gjennom den siste uken – veldig gøy!).

I morgen ligger derimot denne på leselisten min.

En skole for fremtiden?

onsdag 9 januar 2013, kl. 21:18 | Publisert i Digital skole, Refleksjon | 1 kommentar
Stikkord: , , ,

Jeg og Henning har i dag hatt en liten twitter-samtale om å være en lærer som er synlig for elever på nettet – enten ved å ha egne nettsider for fagene man underviser eller YouTube-kanaler. Dette leder til spørsmålet om «hvordan vil fremtidens skole se ut?»

Jeg har ingen svar, og de dypere refleksjonene kommer sikkert i et blogginnlegg senere – Henning har lovet at det kommer et, en gang 😉 Og jeg kjenner vel selv på at det bobler litt her også. Ta en titt på skjermbildene under for å se konversasjonen vår:

20130109-212004.jpg

20130109-212012.jpg

20130109-212025.jpg

Undervisningsopplegg i Geofag1 (Island og Bergen)

tirsdag 8 januar 2013, kl. 13:47 | Publisert i Feltarbeid, Geofag | Legg igjen en kommentar

Jeg har fått flere treff på bloggen de siste dagene fra folk som søker etter informasjon om feltarbeid i geofag, og da kom jeg plutselig på at jeg har laget to undervisningsopplegg i forbindelse med et studium jeg tok våren 2011 ved Universitetet i Nordland: «Miljøendringer i sub-polare strøk». Disse må gjerne brukes av andre. Det ene kan gjennomføres alle steder, det andre er forslag til feltarbeid i Bergen.

Island, satellittbilder og GIS

Skredfare i Bergen

En lærers profesjonelle utvikling

mandag 7 januar 2013, kl. 16:09 | Publisert i Refleksjon | Legg igjen en kommentar
Stikkord:

… handler om profesjonell læring.

I use the term professional learning rather than professional development because the latter suggests that teacher development is something that others can arrange—that one person can do to another. In fact, learning is done by the learner through an active intellectual process that involves three essential features: self-assessment, reflection on practice, and professional conversation. (Charlotte Danielson: A Framework for Learning to Teach)

Vi blir nemlig aldri utlærte som lærere:

Lee Shulman (2004): classroom teaching «is perhaps the most complex, most challenging, and most demanding, subtle, nuanced, and frightening activity that our species has ever invented»

Facebook-gruppe med elever

søndag 6 januar 2013, kl. 13:52 | Publisert i Digital skole, Matematikk | 1 kommentar
Stikkord:

I år har jeg for første gang testet å ha en egen Facebook-gruppe for elever. Det har ikke vært veldig stor aktivitet på dette forumet enn så lenge, men jeg blir glad når jeg ser aktivitet som i dag:

Spørsmål fra elev:

Bilde

En halvtime senere kommer svar fra en elev:

Bilde

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.