Praksissjokk, superlærere og veiledning

mandag 8 juli 2013, kl. 17:33 | Publisert i Pedagogikk, Refleksjon, Skolepolitikk | 5 kommentarer

Henriette Høilund-Kaupang har skrevet en kronikk om hvordan det opplevdes å være helt fersk lærer på en (sannsynligvis helt normal gjennomsnittlig norsk) skole.

«Man må være supermenneske for å holde ut som lærer»

Skolens ledelse peker på det «kjente fenomenet med praksissjokk» som mange nyutdannete lærere opplever når de går fra skolebenken til yrkeslivet. Utdanningsforbundet sier at «et forpliktende krav til veiledning kan løse mange av problemene nye lærere opplever«. Stemmer dette?

Jeg har selv jobbet som lærer i syv år nå, og har dermed klart meg gjennom de første 3-5 årene som visstnok er «styrkeprøven» som lærer. Men det er ikke lenger tid enn at jeg husker godt PPU-studiene mine, og ikke minst den første tiden som lærer. På PPU-studiet var «praksissjokket» et ganske stort tema. Det var som om de skulle forberede oss på at vi ikke kom til å være forberedt på hva som ventet oss i skolen.

Jeg var heldig. Jeg fikk full jobb på skolen der jeg hadde en av mine lengre praksisperioder. Hvorfor var det bra? Jo, jeg kjente alle trapper, dører, arbeidsrom, en del kolleger osv. Jeg visste hvor kopimaskinen var, jeg kjente til systemene med egne nøkler til lærerheis og hvilke etasjer elevheisen kunne brukes til. Jeg visste hvem som var undervisningsinspektør og studieinspektør (som det fortsatt het den gangen) og hvem som var rektor. Jeg hadde et fortrinn i forhold til alle de andre nye lærerne som begynte på skolen den gangen.

I tillegg var skolen min tidlig ute med opplegg for nye lærere. Vi ble derfor invitert til å møte på skolen en dag før resten av kollegiet startet etter sin lange sommerferie, for å møte de andre ferske lærerne, og få en omvisning. I tillegg fikk vi alle utnevnt en mentor som skulle kunne veilede oss gjennom det første skoleåret. Dette prosjektet var en del av det større prosjektet «Ny i Hordaland» som nå senere er blitt satt i et enda større system. Vi hadde egne samlinger på skolen, der nye lærere og mentorer møttes. Vi hadde samlinger med de andre skolene i fylket som også var med på «Ny i Hordaland», der nye lærere kunne presentere problemstillinger man stod overfor som ny lærer. Altså – mye av det som mange etterlyser og vil ha et forpliktende krav til å gjennomføre. Men er dette nok?

Da jeg begynte som lærer, for snart 7 år siden, ble jeg satt som kontaktlærer i en Vg1-klasse, som da også var det første kullet som startet vgs med Kunnskapsløftet, i tillegg til å være faglærer – heldigvis i mine fag, fag som jeg kunne og ønsket å undervise. Kontaktlærerrollen inneholder mye som man ikke kjenner til før man jobbet en stund i skoleverket. Og når skulle jeg forberede meg på den? På de to planleggingsdagene før elevene kommer, som er fylt opp av mye annet? Man føler seg ikke høy hatten når man møter elevene sine for første gang, og det er deres første gang på vgs, og der man vet med seg selv at jeg kjenner ikke jobben min! Jeg var nok en gang heldig – jeg delte kontaktlæreransvaret med en fantastisk kollega, som også var rådgiver på skolen, som jeg dermed visste kunne «alt» jeg ikke kunne – iallfall alle disse merkelige regler om fravær, rettigheter, plikter etc etc. Så samtidig med at man skal sette seg inn i flere nye læreplaner, bli kjent med en ny arbeidsplass, nye kolleger og alle nye elever, så skal man også få en oversikt over alle de rare reglene som gjelder. Og som elevene med rette forventer at deres kontaktlærer skal kjenne til. Å lære alt dette krever tid!

Jeg kjenner ikke til noen andre yrker hvor man ikke har en «innkjøringsfase». I Statoil opererer man med 2 års innkjøringstid. De regner ikke med at den nyutdannete kan bidra like mye som resten av teamet før du har vært i gamet i 2 år. Saksbehandlere hos kommune og fylkeskommune får færre og enklere saker i alle fall de første seks månedene. I begge tilfeller vil du få utfordrende oppgaver etterhvert som du mestrer, men de kaster ikke alle utfordringene i fanget ditt dag 1 på jobb!

Jeg beklager til både Utdanningsforbundet, Universitetene og Kristin Halvorsen som snakker varmt om hvordan rett til en mentor og veiledning vil hjelpe på å holde på nyutdannete lærere i yrket. Det er ikke nok. Det som trengs er tid. Ansett en nyutdannet i 100% stilling med 70% undervisningsplikt. De resterende 30% er den tiden man trenger for å lære seg alt man ikke lærer i lærerutdanningen (og som man ikke kan lære i lærerutdanningen). Jeg vet at prosjektet «Ny i Hordaland» utviklet seg etter jeg var ferdig der, og jeg har hatt nyutdannete kolleger som har vært frikjøpt i 10% til deltakelse i prosjektet, der de 10% skal gå til aksjonsforskning på egen praksis. Da jeg var med kom alle veiledningsmøter og samlinger på toppen av en allerede sprengt arbeidsdag. Det ble ingen avlastning, det ble merarbeid.

Så – er jeg en superlærer eller et supermenneske som har overlevd 7 år i skolen?

Nei. Jeg var heldig det første året – med å få jobb der jeg hadde hatt praksis, og delte kontaktlæreransvar med en som var villig å hjelpe og dele av sin kunnskap. I tillegg hadde jeg lovet meg selv to ting før jeg begynte i læreryrket:

«Ikke prøv å bli en perfekt lærer det første året, det koster for mye, og du skal være i yrket lenge og du trenger noe å jobbe mot. + Alle har lov til å være ny i et yrke.»

Så til fagforeninger og skolepolitikere: Hvis dere vil holde på de nyutdannete lærerne – gi dem tid!

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.