Praksissjokk, superlærere og veiledning

mandag 8 juli 2013, kl. 17:33 | Publisert i Pedagogikk, Refleksjon, Skolepolitikk | 5 kommentarer

Henriette Høilund-Kaupang har skrevet en kronikk om hvordan det opplevdes å være helt fersk lærer på en (sannsynligvis helt normal gjennomsnittlig norsk) skole.

«Man må være supermenneske for å holde ut som lærer»

Skolens ledelse peker på det «kjente fenomenet med praksissjokk» som mange nyutdannete lærere opplever når de går fra skolebenken til yrkeslivet. Utdanningsforbundet sier at «et forpliktende krav til veiledning kan løse mange av problemene nye lærere opplever«. Stemmer dette?

Jeg har selv jobbet som lærer i syv år nå, og har dermed klart meg gjennom de første 3-5 årene som visstnok er «styrkeprøven» som lærer. Men det er ikke lenger tid enn at jeg husker godt PPU-studiene mine, og ikke minst den første tiden som lærer. På PPU-studiet var «praksissjokket» et ganske stort tema. Det var som om de skulle forberede oss på at vi ikke kom til å være forberedt på hva som ventet oss i skolen.

Jeg var heldig. Jeg fikk full jobb på skolen der jeg hadde en av mine lengre praksisperioder. Hvorfor var det bra? Jo, jeg kjente alle trapper, dører, arbeidsrom, en del kolleger osv. Jeg visste hvor kopimaskinen var, jeg kjente til systemene med egne nøkler til lærerheis og hvilke etasjer elevheisen kunne brukes til. Jeg visste hvem som var undervisningsinspektør og studieinspektør (som det fortsatt het den gangen) og hvem som var rektor. Jeg hadde et fortrinn i forhold til alle de andre nye lærerne som begynte på skolen den gangen.

I tillegg var skolen min tidlig ute med opplegg for nye lærere. Vi ble derfor invitert til å møte på skolen en dag før resten av kollegiet startet etter sin lange sommerferie, for å møte de andre ferske lærerne, og få en omvisning. I tillegg fikk vi alle utnevnt en mentor som skulle kunne veilede oss gjennom det første skoleåret. Dette prosjektet var en del av det større prosjektet «Ny i Hordaland» som nå senere er blitt satt i et enda større system. Vi hadde egne samlinger på skolen, der nye lærere og mentorer møttes. Vi hadde samlinger med de andre skolene i fylket som også var med på «Ny i Hordaland», der nye lærere kunne presentere problemstillinger man stod overfor som ny lærer. Altså – mye av det som mange etterlyser og vil ha et forpliktende krav til å gjennomføre. Men er dette nok?

Da jeg begynte som lærer, for snart 7 år siden, ble jeg satt som kontaktlærer i en Vg1-klasse, som da også var det første kullet som startet vgs med Kunnskapsløftet, i tillegg til å være faglærer – heldigvis i mine fag, fag som jeg kunne og ønsket å undervise. Kontaktlærerrollen inneholder mye som man ikke kjenner til før man jobbet en stund i skoleverket. Og når skulle jeg forberede meg på den? På de to planleggingsdagene før elevene kommer, som er fylt opp av mye annet? Man føler seg ikke høy hatten når man møter elevene sine for første gang, og det er deres første gang på vgs, og der man vet med seg selv at jeg kjenner ikke jobben min! Jeg var nok en gang heldig – jeg delte kontaktlæreransvaret med en fantastisk kollega, som også var rådgiver på skolen, som jeg dermed visste kunne «alt» jeg ikke kunne – iallfall alle disse merkelige regler om fravær, rettigheter, plikter etc etc. Så samtidig med at man skal sette seg inn i flere nye læreplaner, bli kjent med en ny arbeidsplass, nye kolleger og alle nye elever, så skal man også få en oversikt over alle de rare reglene som gjelder. Og som elevene med rette forventer at deres kontaktlærer skal kjenne til. Å lære alt dette krever tid!

Jeg kjenner ikke til noen andre yrker hvor man ikke har en «innkjøringsfase». I Statoil opererer man med 2 års innkjøringstid. De regner ikke med at den nyutdannete kan bidra like mye som resten av teamet før du har vært i gamet i 2 år. Saksbehandlere hos kommune og fylkeskommune får færre og enklere saker i alle fall de første seks månedene. I begge tilfeller vil du få utfordrende oppgaver etterhvert som du mestrer, men de kaster ikke alle utfordringene i fanget ditt dag 1 på jobb!

Jeg beklager til både Utdanningsforbundet, Universitetene og Kristin Halvorsen som snakker varmt om hvordan rett til en mentor og veiledning vil hjelpe på å holde på nyutdannete lærere i yrket. Det er ikke nok. Det som trengs er tid. Ansett en nyutdannet i 100% stilling med 70% undervisningsplikt. De resterende 30% er den tiden man trenger for å lære seg alt man ikke lærer i lærerutdanningen (og som man ikke kan lære i lærerutdanningen). Jeg vet at prosjektet «Ny i Hordaland» utviklet seg etter jeg var ferdig der, og jeg har hatt nyutdannete kolleger som har vært frikjøpt i 10% til deltakelse i prosjektet, der de 10% skal gå til aksjonsforskning på egen praksis. Da jeg var med kom alle veiledningsmøter og samlinger på toppen av en allerede sprengt arbeidsdag. Det ble ingen avlastning, det ble merarbeid.

Så – er jeg en superlærer eller et supermenneske som har overlevd 7 år i skolen?

Nei. Jeg var heldig det første året – med å få jobb der jeg hadde hatt praksis, og delte kontaktlæreransvar med en som var villig å hjelpe og dele av sin kunnskap. I tillegg hadde jeg lovet meg selv to ting før jeg begynte i læreryrket:

«Ikke prøv å bli en perfekt lærer det første året, det koster for mye, og du skal være i yrket lenge og du trenger noe å jobbe mot. + Alle har lov til å være ny i et yrke.»

Så til fagforeninger og skolepolitikere: Hvis dere vil holde på de nyutdannete lærerne – gi dem tid!

Advertisements

De beste lærerne…

fredag 18 januar 2013, kl. 11:19 | Publisert i Pedagogikk | 1 kommentar

… er de som lærer best…

Asynkron vs synkron (e)læring & F2F vs fjernundervisning

torsdag 10 januar 2013, kl. 15:50 | Publisert i Digital skole, Matematikk, Pedagogikk | Legg igjen en kommentar

Eller litt hummer og kanari…

De siste to årene har jeg eksperimentert og testet ut bruk av videoundervisning i matematikk i tilknytning til mitt Omvendte klasserom. Det siste halvåret har jeg også jobbet på prosjektet «Den virtuelle matematikkskolen» (heretter DVM) på Senter for IKT i utdanningen. Jeg har dermed blitt mer opptatt av forskjellene mellom asynkron og synkron (e)læring.

Dere som har hørt foredraget mitt om omvendt undervisning vet at hovedfokuset er «hvordan kan vi utnytte den dyrebare tiden vi har med elevene i klasserommet best mulig?» og «hva kan vi eventuelt flytte ut av klasserommet for å bedre denne tiden?».

I går «sludret» jeg og Henning litt om tanker rundt fremtidens skole, noe som definitivt henger sammen med dette temaet: Hvordan vil fremtidens skole se ut etter hvert som elevene våre også er «connected» i sine læringsprosesser?

Stefan Hrastinski har tydeligvis spesialisert seg på teknologistøttet læring, med særlig fokus på synkron online elæring. I 2008 kom artikkelen «Asynchronous & Synchronous E-Learning». Mange ser på fleksibiliteten i online elæringsmoduler, der de(n) lærende kan velge selv når h*n vil studere, for å ha muligheten til å gjøre det når det passer best. Innen videreutdanning er det flere som peker på den store fordelen ved å selv bestemme når man studerer, særlig fordi de fleste her kombinerer studiene med jobb og/eller familie. Den asynkrone elæringen finner vi igjen i elæringsmoduler, diskusjonsforum på nett, faggrupper på Facebook etc. En del ser på fordelene med at man tenker mer gjennom sine spørsmål og svar når man legger de ut i et diskusjonsforum eller tilsvarende. Ved synkron elæring møtes lærer og de lærende samtidig via videokonferanser og/eller chat. Dette betyr at den synkrone elæringen er mer sosial, og de lærende føler seg gjerne mer som en del av et læringsfellesskap. Siden spørsmål og svar sendes/leveres «real time», kan den lærende få raskere svar på det man lurer på, og det er ofte en lavere terskel for å be om hjelp.

Hrastinski deler kommunikasjonen inn i tre ulike typer; 1) relatert til innhold, 2) planlegging av oppgaver som skal gjøres, og 3) sosial støtte. I rene asynkrone elæringsmiljøer er over 90% av kommunikasjonen relatert til innhold, mens under 60% av kommunikasjonen i synkrone elæringsmiljøer er relatert til innhold. Dette betyr at man i et synkront læringsfellesskap får en større personlig deltakelse i opplæringen.

I høst gjennomførte vi en pre-pilot i DVM med 70 flinke ungdomsskoleelever hvor vi hadde valgt ut et tema i matematikk 1T som vi ville gjennomgå med dem. Vi er fem lærere som er ansatt på prosjektet (den delen som skal lage et opplegg for de sterktpresterende elevene i ungdomsskolen), og vi utviklet elæringsmoduler og oppgaver på en Moodle-site. Elevene var delt inn i tre ulike grupper, med ulik gruppestørrelse og hvor vi brukte ulike digitale verktøy. I gruppen «min» gjennomførte vi en form for Omvendt undervisning online. Elevene skulle jobbe seg gjennom eleksjonene mellom hver «undervisningsøkt», hvor vi brukte tiden til å rette opp i eventuelle misforståelser og repetisjon av konsepter og oppgaver. «Undervisningsøktene» var online møter med elevene via videokonferansesystemet Adobe Connect, der vi fikk testet ut bruk av polls, chat og at lærer og elever delte sine skjermer med de andre for å demonstrere løsninger av oppgaver. Undervisningsopplegget er derfor en blanding av asynkron og synkron elæring. Elevene hadde i tillegg til våre online møter også mulighet til å sende oss meldinger mellom undervisningsøktene. Dette ble ikke utnyttet av elevene, det var tydeligvis lettere å be om hjelp og få utløp for eventuell frustrasjon på online møter, selv om det betyr at de andre elevene da kunne se at de ikke forstod. Terskelen for å be om hjelp var lettere i det synkrone møtet. Hvordan det hele blir i august, når storskalapiloten skal tre i kraft vet ingen av oss helt sikkert enda, men at vi som utvikler det er nødt til å ha et bevisst fokus på hva vi skal bruke de synkrone møtene med elevene til er det ingen tvil om.

Så hva da med våre «normale» elever, de vi treffer hver dag, og kanskje like gjerne dere andre læreres elever. Hva skjer når mer og mer undervisningsmateriell ligger fritt tilgjengelig på nettet? Henning erfarer spørsmål fra frustrerte elever som ikke får hjelp av egen lærer, jeg får masse kommentarer til min YouTube-kanal fra andre elever og privatister rundt omkring i landet som takker for hjelpen de får fra videoene. Jeg antar det samme er tilfelle for flere andre lærere som legger ut sine ressurser. I tillegg finnes ressurser som UDL som ikke er laget av lærere, muligens inspirert av Salman Khan. Flere av de elevene som finner våre og andres ressurser, har en kompetanse som hjelper dem i læringsprosessen – de har funnet læringsressurser. De elevene som i tillegg tar kontakt via direkte meldinger, epost eller til og med telefon kan også få mer hjelp enn de som ikke har samme motet. Hvordan bør fremtidens skole utvikle seg med tanke på teknologi – i hvor stor grad må vi ha F2F møter med elevene for å veilede dem? Hva kan «outsources» til online undervisning? Kan man økonomisk sett dra en fordel ved at færre lærere kan bistå mange elever via online undervisningsopplegg, så kan lærerne som treffer elevene F2F ha færre elever i klasserommet for å få best mulig veiledning? Hva da med klassesamtalene? Et synkront online møte vil aldri kunne erstatte å treffe elevene F2F i et klasserom. Jeg kjenner at jeg ikke har så mange svar akkurat nå, men jeg kjenner at jeg som lærer har et ansvar til å vise elevene mine at det er mulig å få hjelp i læringsprosessene også utenfor klasserommet, og ikke bare som mottaker (ved at de ser opplæringsvideoer eller bruker andre læringsressurser), men der de også kan være i en sosial læringsprosess; be andre om hjelp, og ikke minst hjelpe andre. Den siste uken håper jeg at R1-elevene mine har erfart en faglig glede ved å ha en facebook-gruppe der de kan poste sine problemer og få hjelp fra enten meg som lærer eller ikke minst sine medelever (aktiviteten har økt gjennom den siste uken – veldig gøy!).

I morgen ligger derimot denne på leselisten min.

Et år med Omvendt undervisning–foredrag og workshops

tirsdag 6 november 2012, kl. 20:11 | Publisert i Digital skole, Matematikk, Pedagogikk, Refleksjon | 2 kommentarer
Stikkord: , , , ,

Det er nå et år siden jeg var i Sandvika og tok i mot prisen for årets IKT-pedagog for arbeidet mitt med omvendt undervisning ved å bruke itslearning. Det har vært et år der jeg har deltatt på mange konferanser og planleggingsdager på skoler som foredragsholder og kursholder om temaet, noe som har vært utrolig kjekt. Det er lærerikt og spennende å reise rundt og treffe lærere og skoleledere rundt omkring som kan komme med gode innspill til arbeidet man gjør.

Det har vært morsomt å oppleve hvordan publikum har endret seg i løpet av året. I starten ble jeg møtt med langt større skepsis fra lærere, og spesielt lærere som  mente at omvendt undervisning kun er mulig i realfagene. Nå møtes jeg mer med forslag til hvordan det kan gjøres i andre fag – og ikke minst spørsmål om hva jeg bruker den frigjorte tiden i klasserommet til. Og det er jo hovedessensen til hvorfor jeg velger å bruke videoleksjoner og asynkron læring i fagene mine – jeg kan i større grad veilede hver og en elev, og så gir det rom for andre typer aktiviteter i klasserommet.  Jeg skulle helst ønske at jeg var langt flinkere til å finne gode utforskende aktiviteter i matematikk enn jeg er.

Jeg må alltid ha noe nytt å strekke meg etter. Nå håper jeg å bli flinkere til å fordele tiden mellom synkron og asynkron læring bedre, siden videoleksjoner og elæringsmoduler gir oss den muligheten, og ikke minst endre på noen av de aktivitetene jeg setter i gang med og for elevene mine.


Artikkel jeg har skrevet, som stod på trykk i Bedre Skole nr.2/2012: http://www.utdanningsforbundet.no/upload/Bedre%20Skole/BS_nr_2-2012/5502-BS-2-12-web-ny_Engum.pdf

Presentasjon fra Sandvikakonferansen 2012.

Omvendt undervisning sandvika 2012 from Elisabeth Engum

Nye utfordringer – øvingslærer for PPU-student

søndag 25 oktober 2009, kl. 23:50 | Publisert i Pedagogikk | 2 kommentarer
Stikkord:

image Fra i morgen skal jeg være øvingslærer for en PPU-student i tre uker (deltidsstudier på UMB). Han skal være med meg i geofag og i matematikk. Dette er en helt ny utfordring for meg, det føles på mange måter fortsatt som om jeg selv er helt fersk som lærer. Men mest av alt ser jeg frem til det – jeg ser på det som en unik sjanse til å kunne diskutere praksisen i klasserommene mine med andre. Studenten skal jo først sitte bak i klasserommet for å observere meg før han overtar undervisningen.

Men til dere som har erfaring som øvingslærere, så tar jeg gjerne i mot gode råd og tips 🙂

En balansert diskusjon er gjerne vanskelig (epilog)

lørdag 5 september 2009, kl. 19:30 | Publisert i Digital skole, Pedagogikk, Refleksjon, Skolepolitikk | 1 kommentar
Stikkord: , , , , , ,

Margreta skriver om at det er vanskelig med en balansert diskusjon rundt bruken av PC i klasserommet, fordi vi alle havner litt i våre skyttergraver. Lærere som helst skulle hatt PC’en ute av skolen knurrer hver gang vi som bruker PC’en litt mer kommer med våre tips og ideer, eventuelt formidler de nye kjørereglene som skal gjelde (herunder bruk av It’s Learning og Skolearena), mens vi som er mer teknologioptimistiske freser og får klørne ut når vi leser artikler som de mye omdiskuterte i Bergens Tidende og på Norsk Lektorlags hjemmeside. I bunn og grunn handler det jo om en stor og viktig del av et læreryrke, det handler om pedagogisk og didaktisk metode.

Det har kokt en del både på Twitter og diverse blogger de siste par dagene, og det ble en stor aktivitet på min egen blogg etter at jeg sendte en mail til journalisten bak nevnte BT-artikkel og tipset om at det var en del reaksjoner på artikkelen ute i den norske edubloggosfæren, og med en link til mitt eget blogginnlegg. Bjørn Helge påpeker at denne diskusjonen først gjorde synspunktene mer nyanserte før det “hele kokte ned til en uenighet om vinklingen som overskriften representerte”. Stemmer. Men jeg står fortsatt ved at denne typen vinkling er med på å øke gapet mellom oss teknologioptimister og teknologiskeptikere eller tradisjonalister.

Personlig vet jeg at gårsdagens diskusjon ikke vil få de teknologiskeptiske til å gripe om den nye teknologien med åpne armer, men denne typen artikler (eller overskrifter?) gjør den jobben vanskeligere. Flere av oss teknologioptimistiske lærere som blogger og twitrer og kommenterer hverandres innlegg har gjerne også en hatt som tilsier at vi skal være behjelpelige med å få flere lærere til å bruke IKT på en pedagogisk og fagsentrert måte i klasserommet (superbrukere, eKoordinatorer, ePedagoger, Web2.0-ansvarlige etc). Dette er en del av jobben vår som er vanskelig, både fordi vi er fullstendig klar over de ulike utfordringene en elevPC gir, men også fordi vi først må bekjempe holdninger som sier “Men hva er vitsen med å lære dette? Dette er bare en fase, det går nok over, som alt annet”. Da hadde det vært veldig greit om vi hadde hatt medier og fagforeninger som hadde støttet oss i denne jobben, vi prøver nemlig å få flere til å kunne oppfylle kravene i læreplanen på en faglig-pedagogisk måte.

Jeg setter derfor pris på Guttorms utfordring til oss alle – skriv et blogginnlegg, en kommentar, legg ut et undervisningsopplegg på d&b etc der du forteller om positiv bruk og positive ringvirkninger av IKT i klasserommet. Frøydis har allerede grepet stafettpinnen, jeg har en plan om at mitt neste blogginnlegg skal være et svar på denne utfordringen 🙂

Ellers har arneolav indirekte etterlyst at BT-journalist Krister Hoaas hadde engasjert seg i diskusjonen på flere arenaer enn mitt blogginnlegg. Kanskje vi skal oppfordre de journalistene som skriver skolerelaterte saker om å også gjøre litt research i edubloggosfæren i tillegg til forskningsrapporter? Som alle vet, vil forskningsrapportene vise til ting som har skjedd i en fortid (misforstå meg rett, jeg mener at forskningen er viktig – og jeg tror flere av oss her ute leser mange av forskningsrapportene som kommer ut, og lærer mye av det, men de er fortsatt basert på data som er samlet inn i en fortid), mens en del av det vi leser hos hverandre handler om aktuelle problemstillinger i vår skolehverdag. Jeg hadde iallfall satt pris på om også vår del av skole-Norge hadde blitt hørt i mediers dekning av den norske skolehverdagen. Kanskje kan resultatene fra Guttorms utfordring gi grobunn for artikler med en positiv vinkling til bruk IKT i klasserommet?

Til slutt har jeg en bønn til de som sitter i diverse eksamensnemnder – lag eksamensoppgaver som tester alle de fem grunnleggende ferdighetene i de sentralgitte eksamene, da vil langt flere lærere innse at IKT må innlemmes i undervisningen. Eksamensoppgaver som krever digitale ferdigheter (mer enn å kunne laste opp besvarelsen opp i PGS og å legge til topptekst/bunntekst i dokumentet) vil kunne fungere som én trekkraft i rett retning. Lisa har et meget godt eksempel på dette.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Blogg eller informasjonskanal – eller kanskje begge deler? Refleksjon over egen praksis

mandag 27 april 2009, kl. 18:56 | Publisert i Pedagogikk, Refleksjon | Legg igjen en kommentar
Stikkord: , , , ,

Under Dei gode døma var vi flere som live-blogget og sendte ut tweets underveis under konferansen, og på den måten kunne folk utenfra holde seg noenlunde oppdatert på hva som skjedde på Clarion disse dagene. Noen av deltakerne har skrevet refleksjonsinnlegg etter konferansen, enten med kommentarer om foredragene eller om konferansen som helhet, eller refleksjoner tilknyttet live-blogging. Dette siste har resultert i en refleksjon rundt bloggens plass hos meg, eller “hva er en blogg?”, eller kanskje aller mest “hvorfor blogger jeg?”

Jeg skal ikke bruke dette innlegget til å gå inn på hva en blogg er, men jeg vil reflektere litt over hvorfor jeg startet å blogge, hvorfor jeg blogger, og hva jeg ønsker å få ut av å blogge, og gjerne med et utgangspunkt i mine blogginnlegg i løpet av Dei gode døma.

Da jeg først startet å blogge, var det i utgangspunktet for å bruke det som en form for aksjonsforskning. Ideen oppstod i forbindelse med prosjektet “Ny i Hordaland” som jeg deltok i det første året jeg jobbet som lærer. Da skulle jeg ha skrevet en form for dagbok som omhandlet “mitt liv som fersk lærer”, som skulle brukes i forskning på UiB, samt som en del av min profesjonelle utvikling. Dessverre klarte jeg ikke å gjennomføre dette dagbokprosjektet i mitt første arbeidsår (det ble bare en ekstra arbeidsoppgave på toppen av å være fersk lærer, som er travelt nok), så jeg ønsket å prøve på nytt i mitt andre år som lærer, og det var denne høsten (2007) jeg åpnet en blogg på ITSL.

ITSL-bloggen var bare åpen for de som var medlemmer av mine fag på ITSL. Det var altså en semi-åpen blogg. Her ønsket jeg å skrive litt om mine egne erfaringer i løpet av skoledagen(e) min(e), og der gjerne elevene kunne få et innblikk i dette fra mitt ståsted (“I dag var elevene vanskelige å samarbeide med… …kanskje var dette fordi jeg var dårlig forberedt?” “I dag var det fantastisk å være i geofag-timene, elevene var kjempeengasjerte og fokuserte og jeg følte virkelig at jeg nådde frem – herlig!”) Jeg tenkte at dette kunne bli en refleksjonskanal mellom meg og mine elever (og muligens kollegaer). 

 

Continue Reading Blogg eller informasjonskanal – eller kanskje begge deler? Refleksjon over egen praksis…

Dei Gode Døma: “Medier og vårt sociale minne: från grottmålningar till digitala redskap”

fredag 24 april 2009, kl. 11:37 | Publisert i Konferanser og kurs, Pedagogikk | 1 kommentar
Stikkord: , , , , ,

Roger Säljö – Göteborgs universitet

Jobber på den pedagogiske institusjonen, med 450 ansatte (det er stort). Har også vært på InterMedia i Oslo. Informasjonsspredning påvirker skolen, læring, utvikling. Det har vært et stort press fra verden utenfra at skolen må endre seg til å tilpasse seg den “nye verden”, men når man ber om konkrete svar til hva som må endres, så er det mye vagere svar fra verden utenfor. Ingen har almenne svar på hvordan skolen skal endres. Hva er dermed skolens integritet i denne utviklingen? Vi er nødt til å utdanne demokratiske medborgere, dette er en viktig oppgave for skolen. Men hvordan kan vi ta hensyn til den nye teknologien med dette perspektivet?

RS vil se på tidsutviklingen. Teknologien er ikke laget for bruk i skolen, men for bruk i industrien.

Hjernen er ikke god på å lagre informasjon, man glemmer, mister eller forvansker informasjonen som kommer inn dit. Hjernen har ikke endret seg mye, men verden rundt har endret seg. Kommunikasjon og sosialisering har endret seg, og vi har i tillegg fått et kollektivt minne.

Senere vil man si at denne perioden var en periode med et teknologisk gjennombrudd som igjen kommer i tillegg (til hjernen og det kollektive minnet).

“Lenge siden”: de første som lagde egne redskaper (2.3 millioner år siden), flintstein, man kunne bruke redskapet til “alt”, knuse nøtter, drepe etc. For å kunne bruke et redskap må man ha en ide om hva man vil bruke redskapet til. Ideen er viktig.

Viktig å se at det er flere evolusjoner som ser parallelt: biologisk og sosiokulturell (materiell kultur, ideverdener, symboliske og intellektuelle ressurser) evolusjon. Evolusjoner skjer stegvis, og ikke kontinuerlig.

Hvordan bygger sivilisasjoner og samfunn opp kapital i form av kunnskaper og ferdigheter?

Hva innebærer dette for menneskers måte å lese, lære og ilegne seg ferdigheter etc?

Vi utvikler språklige/ intellektuelle redskap eller ressurser – begrep, fortellinger

Vi utvikler teknikker, teknologier – artefakter

Vi utvikler teknikker for dokumentasjon (intellektuelle og materielle, samt for det sosiale minnet) (hvis ikke måtte alle finne opp hjulet på nytt igjen)(bok, database etc kombinerer det intellektuelle og materielle)

Intellektuelle redskap: bokstaver, tall, symboler

Hulemaleri = en ide, et bilde, en virtuell verden

Dette er på mange måter vår utfordring i skolen også, hvordan forholder vi oss til at elever oppholder seg i vituelle verdener?

Man trenger noe mellom ørene for å klare å tenke seg til at noe i 2D har 3D former.

Skrift oppstod som en teknikk for å huske. Men man må kjenne koden for å kunne tolke disse symbolene. Hvis det som symbolene inneholder er viktig nok, så må det settes inn nok ressurser til at folk lærer seg disse kodene. Første revolusjon tolke runer, deretter almenn skole fra 150 år siden. Skriftspråket har fått stor betydning, pga skole, handel, rettsvesen, vitenskap, men også for å lagre sosiale minner. I tillegg til skrift finnes bilder, symboler, koder, tekst – dette skaper virtuelle virkeligheter.

Dette leder opp til kunstige minnesystemer(KMS) (tekster, kart, register, databaser, etc).

EMS eksisterer hos folket, de er permanente, kan brukes igjen, er ubegrenset i sin kapasitet, er organiserte med utgangspunkt i eksplisitte og (semi)offisielle regler. Hva kreves for at mennesker skal kunne ta del i dette? Hvordan skal man organisere dette for at det skal være tilgjengelig for folket?

Når noen skriver noe ned, så forvandles det til informasjon, men informasjonen har ingen verdi før noen gjør noen med det. Dette blogginnlegget har ingen betydning for andre, hvis ingen leser det og reflekterer over det som her er notert. Kunnskap er ikke lik informasjon – en viktig faktor i skolen.

Noter er jo også et gammelt skriftspråksystem, man må kunne lese noter for å utøve musikken, OG man må kunne spille et instrument (stemmen er også et instrument). Musikk er viktig kulturelt, men har ingen viktig og stor plass i skolen. Dette er jo også et KMS.

KMS forutsetter tolkningspraksis og tolkningsenighet, som er sosiale, og det er det som kan gjøre dette til kunnskap. Hver tolkning er både en gjenskapende og nyskapende (kreativ) prosess.

Hvordan spille poker, uforståelig om man ikke kan poker selv. Illustrerer økt kompleksitet. Man kan være særdeles lesedyktig UTEN å forstå denne teksten.

Universitetene ble jo tolkningsfellesskap. Man måtte plutselig være kritiske til tekster, i motsetning til hvordan det hadde vært i kirken.

I dag lever vi i et dokumentsamfunn. Man må kunne håndtere dokumenter for å kunne delta i dagens samfunn.

*Dette har vel vært en forelesning som ønsker å sammenligne dagens introduksjon av IKT med introduksjon av tekst og symboer tilbake i tid.

Trykkpressens historie:

  • å kunne lese en kjent tekst (religiøs) – den protestantiske leseferdigheten – dette trenger man ikke skoler til lengre
  • å kunne lese en ukjent tekst – folkeskolens leseferdighet – mer selvstendig
  • å kunne lese en bredde av ukjente tekster, vi må kunne forstå den og handle etter den – den teknisk/vitenskapelige leseferdigheten
  • å kunne skape noe nytt, ferdighet til å kunne omforme informasjon til kunnskap – digitale leseferdigheter – enda høyere forventninger til leseferdighetene

Digital teknikk:

  • nye måter å dokumentere
  • multimodalitet
  • nye måter å dele informasjon
  • nye måter å samarbeide
  • oppmuntrer til nye måter å lære på
  • nye måter å få tilgang til informasjon
  • digital kompetanse

Overgang fra lagring av informasjon til eksernalisering av menneskelig intelligens – tanker, algoritmer, løsninger (kalkulatoren, stave- og retteprogram, GPS…)

I dag behersker vi komplekse oppgaver, uten å forstå de enkelte leddene, teknikken er en svart boks, vi lærer fra det komplekse til det enkle.

Interpretations of learning in the digital age:

  • meta-kognitive spørsmål – om å sortere, modellere
  • å lære blir å kunne omforme informasjon og kunnskap på en måte som gjør at den blir relevant for den aktuelle oppgaven man står overfor, læringshandlingen ligger i det “performative”.

www.ufn.gu.se/lincs

Dei gode døma: “Educating World Citizens” – Etienne Wenger

fredag 24 april 2009, kl. 10:26 | Publisert i Konferanser og kurs, Pedagogikk | 1 kommentar
Stikkord: ,

Author of the book together with Lave: “Situated learning”

Not a teacher, will not be able to tell us teachers what to do.

Learning is complex, there is no correct answer

Complex landscape of practices – a body of language.

Learning how to become a teacher is not just acquiring a spesific curriculum, you have to find your way in this complex landscape. The world is reduced to a curriculum.

Jeg ble her litt for opptatt av digitale problemer og datt litt ut fra presentasjonen, heldigvis er dette streamet og jeg kan høre det på nytt senere.

Vertikale (læreplan, måling) og horisontale (samarbeid, peer-to-peer, kreativitet) inndelinger av landskapet, kunnskap og prosesser. “Hva betyr det å kunne?” Her er et fokus på at det er en økende bevissthet på at kunnskap i større grad oppstår i horisontale prosesser – deling? – sosiokulturelt Han mener ikke at alt er bra med de horisontale prosesser, og at alt er feil med de vertikale prosessene, men det er viktig å finne det rette balansen mellom de ulike balansene.

New learning realities:

Information access is becoming a commodity …
… the half-life of knowledge is getting shorter
… traditional canons are destabilized (vanskeligere å lage konkrete læreplaner, ikke like tydelig hvilke forfattere man må lese for å lære noe om norsk kultur og samfunn i dag som for 200 år siden)
… walls around schools make less sense (skolene ble laget på en tid der det var mye barnearbeid, barna måtte beskyttes fra samfunnet utenfor, dette er kanskje ikke like nødvendig lenger??

Identity as a curriculum

  • Imagination
  • Engagement (kan finnes i klasserommet, men vi må også ta hensyn til verden utenfor klasserommet)
  • Alignment (align to what the world requires, or align the world to what we need it to be)
  • (Being creative, crossing boundaries, builiding a trajectory, locating oneself, seeing a future, making a difference, going deep) What information and knowledge is important me?
  • “Has this student visited mathematics?” in addition to solving equations
  • Philosophical questions is important to motivate the students (example from physics)

Learning outcome is important! The productive citizens are the ones who are passionate about something. We’re not allowed in the schools to experience passion (because if you’re passionate in one subject, you might fail in the others…) That means that we are teaching our students to be inproductive later in their lifes.

Den lille prinsen – Sveits – Wengers skolegang/lærer

Passion will the most important force for creativity in the 21st century. We need passionate workers in the future if we want success.

ICT – effects the connectivity, it’s another medium for interaction (digital footprints), there will be differendt modes of engagement (creative reappropriation), reconfigured geography (multimembership, dynamic boundaries)

Fingrene mine går litt tregere i dag, jeg har ikke samme skriveklen som i går… Håper andre klarer å notere mer enn meg, for det er interessant!

Det er fortsatt viktig å steder der læring er det viktigste, men vi må kanskje tenke litt nytt om skolen som læringsarena, og at verden utenfor ikke er det. Vi må se på hele verden som læringsarena. Learning is management of identity, og hvordan hjelper vi i skolen elevene våre til å bli learning citizens, altså de som klarer å komme seg langs en linje / reise gjennom verdens læring gjennom livet. “Management of a trajectory through the world”

School will change from an arena for learning to an arena for counselling (hmmm forhåpentligvis som veiledning og motivasjon, og ikke terapi… min første tanke)

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.