Jeg har den siste tiden utforsket litt ulike måter å publisere tekst på Github. I fylkeskommunen har jeg en Sharepoint-side, der jeg kan dele tanker og ideer med andre som er i samme fylkeskommune som meg. Men om jeg vil dere på utsiden av fylket, så funker ikke Sharepoint. Jeg har bloggen her, men da plages folk av reklame. Så da har jeg utforsket å skrive ved Quarto, via henholdsvis RStudio eller Visual Studio Code.
For meg har VS Code én styrke sammenlignet med RStudio, og det er at det er lettere å redigere Jupyter Notebook-filer direkte i VS Code. Men det er ikke et stort problem, da det er ganske enkelt å redigere Markdown-filene i Rstudio og notebook’ene i JupyterLab. Den store fordelen slik jeg ser det, er at Zotero lar seg integrere ganske enkelt i RStudio. Det skal være mulig i VS Code også, men jeg har ikke fått det til. Så etter en måneds testing frem og tilbake, så har jeg landet på RStudio til mitt verktøy til å bygge Github-sider.
I dag hadde jeg med meg ToF-klassen min på besøk til SFI Smart Ocean for å se hva de holder på med og for elevene skal få et bedre innblikk i hva havteknologi kan brukes til. Gode samtaler om utfordringer med ulike sensorer som skal være lenge i saltvann.
Prøvetaking på 3000 meters dyp vist på storskjerm
Parallelt med besøket vårt var det storfint besøk fra toppledelsen i Norce og UiB med livestream fra Grønlandshavet, hvor vi fikk se havbunnen på 3000 meters dyp og der de plukket opp en sedimentprøve med Ægir6000. Så da fikk elevene også overvære dette (det er godt mulig at læreren syns det var kulest).
Glider klargjøres til datainnsamling i Masfjorden
Og når elevene stiller gode spørsmål til hvordan havgliderne fungerer, så blir oseanograf-læreren bare glad og stolt.
Takk for oss til Ingvar, Terje og Camilla hos Smart Ocean!
Det er to ting fra dagen i dag som jeg har festet meg litt ved – det ene er muntlighet i skolen (det ene foredraget på «Lærernes dag» i dag handlet om dette), og en artikkel i Morgenbladet om «førstegenerasjonsstudenter».
Anne-Grete Kaldahl hadde et foredrag om hva er muntlighet, og hva er det lærere vurderer når de vurderer muntlighet – både ved muntlig eksamen, og aktivitet i klasserommet. I sin analyse hadde hun delt inn i hvor stor grad Logos, Etos og Patos styrer hvordan lærerne vurderer elevenes prestasjoner. «Alle» lærere er enige om at Logos – innholdet er det viktigste. Men hvis man ser nærmere på hva de svarer, så betyr også «alt det andre» en hel del – hvordan kommuniserer man, kroppsspråk, blikk, trygghet, engasjement, inspirasjon… Og det fikk meg med en gang til å tenke på artikkelen om førstegenerasjonsstudenter som jeg leste i morges. Jeg underviser på studieforberedende og studiespesialiserende. Noe av det vi skal gjøre er jo å gjøre elevene våre klare for videre studier etter vgs. Og det styrker jo at vi må trene elevene våre i det akademiske språket, og en akademisk presentasjonsform. Og med tanke på førstegenerasjonsstudentene, som ikke trener på akademiske retoriske diskusjoner hjemme, på samme måten som de som vokser opp i hjem som mer er preget av en akademisk tilhørighet – så har vi kanskje et større ansvar for at ungdommene kan trene på dette.
Samtidig er jeg opptatt av at den standpunktkarakteren elevene får i <realfag> skal gjenspeile deres kompetanse i <realfag>. Etter LK20 har norskfaget fått et enda sterkere ansvar for muntlighet, som betyr at Logos skal være viktigst i elevenes muntlige kompetanse i fagene jeg underviser. Beskrivelsen av muntlige ferdigheter i de nye læreplanene tydeliggjør jo også dette – at den muntlige ferdigheten er nødvendig for eksempelvis å kunne «dele og utvikle kunnskap om geofaglige sammenhenger og prosesser». De skal jo også «argumentere for egne vurderinger (…) og bygge opp en helhetlig argumentasjon.» Og for å si som jeg sier til elevene: «Hvis du har et klart og presist språk, med en god bruk av fagbegreper, så kommer det mye tydeligere frem hva du faktisk kan.» Det gjelder både skriftlig og muntlig.
De første årene jeg jobbet som lærer, så ble de muntlige presentasjonene elevene hadde også i stor grad vurdert ut fra kroppsspråk og blikkontakt, jeg brukte egne vurderingsrubrikker for dette. Det gjør jeg ikke lengre. Jeg bruker de samme vurderingsrubrikkene (1) om elevene har levert noe skriftlig eller muntlig, digitalt eller analogt, synkront eller asynkront – jeg ser etter hvordan de bruker fagbegreper, hvordan de argumenterer, drøfter; jeg ser etter hvordan de bruker grafer og figurer som en del av argumentasjonen, og at de kan lese grafiske fremstillinger (som er viktig i faget), og at de kan gjøre rede for kildene de har brukt og ikke minst viser kritisk vurderingsevne til kildene.
Mange av de flinkeste fagfolkene og forskerne er sant å si ganske håpløse når de står foran en forsamling for å formidle kunnskapen sin (selv om dette også har endret seg med årene!) – de stotrer og er gjerne dønn avhengige av manus. Det er likevel ingen som betviler fagkunnskapen deres. Jeg står derfor fast ved at det er Logos som skal være viktigst med tanke på standpunktvurdering. Men gjør vi ikke også rett om vi trener elevene med tanke på Etos? For å gjøre dem tryggere når de en gang etter vgs skal bli studenter, og kanskje førstegenerasjonsstudenter? Jeg vil derfor fortsatt inkludere både Etos og Patos også i underveisvurderingen av elevene mine – også i realfag.(2)
God helg!
(1) Rubrikkene har ulik beskrivelse til ulike faglige tema, men utover det er formen helt lik. (2) Resultatene i masteroppgaven om førstegenerasjonsstudenter peker særlig på at dette gjelder SV- og HF-miljøene. Jeg vet ikke om det betyr at erfaringene er mindre fremtredende i MN-miljøene, eller om det er mindre datamateriale fra disse miljøene.
Til venstre er listet opp ulike refleksjonsmodeller som jeg har jobbet med det siste året. Disse har jeg brukt både innenfor videreutdanningskurs for lærere, feltkurs for master- og PhD-studenter, og et Dekomp-prosjekt som vi har i Vestland fylkeskommune sammen med UiB. Så når jeg nå skal skrive noe om hvor langt jeg har kommet i aksjonsforskningsprosjektet mitt med å bruke mappevurdering i geofag, så er det naturlig å prøve å bruke en mix av disse modellene.
Hvem?
Hvem er jeg? Jeg jobber som geofag- og matematikklærer ved en videregående skole i Bergen sentrum. Jeg er heldig og har fått dekomp-midler til å holde på med aksjonsforskning med fokus på elevaktiv læring og vurdering, samt en rolle som lærerutdanningsspesialist ved skolen. I tillegg er jeg utleid til UiB hvor jeg jobber som fagutvikler på et videreutdanningskurs innenfor klimasystemet og bærekraft.
Mange hatter, mange interesseområder 🙂
Hvorfor?
Jeg søkte en intern aksjonsforskningsstilling på skolen i vår, for inneværende skoleår. I utlysningen står det blant annet: «Lærere vil arbeide undersøkende med fokus på mer elevaktiv læring, karakterdemping, undersøkende metoder mm. Informasjonsinnhenting og lesing er blitt en mer kritisk ferdighet i vårt digitale informasjonssamfunn. I samarbeid med UiB vil vi jobbe med aksjonsforskning som metode som brukes i den systematiske læringsprosessen.»
Hovedmomentet i søknaden min var relatert til karakterdemping. Jeg har jobbet mye med elevaktiv læring i mange år allerede, så det vil uansett være en del av prosjektet, men opplever fortsatt at karakterer overskygger læringen for elevene. Målet mitt er derfor å få et økt fokus på læringsutbytte i stedet for karakterutbytte.
Hvor?
Valget falt i år på at jeg ville teste ut mappevurdering i geofag. Dette er et programfag i realfag som har en annen eksamensform som har lagt mye mer vekt på drøfting, argumentasjon, kildebruk og kildehenvisninger, enn det vi finner i de klassiske realfagene som fysikk, biologi og kjemi. Jeg har derfor i mange år brukt mye av høstterminen på å trene på å skrive, drøfte, argumentere og en god kildebruk.
Hva?
Jeg har tidligere testet mappevurdering (blant annet wikiarbeid) som vurderingsform på mer begrensete tema, men jeg har aldri testet det med å jobbe med mappevurdering hele skoleåret. I tillegg vil det være første gang at elevene bare får terminkarakter og standpunktkarakter, og ingen karakterer i løpet av terminen – karakterdemping. Tidligere har vurderingsgrunnlaget i stor grad bygget på noen skriftlige 2 og 5-timers prøver, samt et par muntlige prøver/fagsamtaler, og gjerne et gruppearbeid eller to. Men utenom den kompetansen som elevene viser til meg i disse vurderingssituasjonene, så jobber jo elevene med mange oppgaver i timene, som jeg bare ser delvis resultatene av når jeg går rundt i klasserommet og svarer på spørsmål og veileder elevene. Jeg ser ikke hvor elevene er kompetansemessig når de er ferdige med disse oppgavene. Så jeg ville gjerne lage et forløp der elevene får utvikle seg gjennom skoleåret, med hyppigere tilbakemeldinger fra meg – uten karakter.
Hvordan?
Høstsemesteret har jeg ofte brukt på skrivetrening i geofag. Elevene må lære en ny sjanger, de må lære seg en ny måte å jobbe med fagstoffet på, og ikke minst håndtere et stort antall ulike kilder. Tidligere år har jeg derfor alltid hatt skriftlige innleveringer og skriftlige skoleprøver som vurderinger på høsten. Det samlete vurderingsgrunnlaget har vært sammensatt, men elevene har nok i stor grad oppfattet skoleprøvene som grunnlaget for termin- og standpunktkarakter, mens det andre arbeidet har vært mindre viktig.
Oppgavene
I høst hadde jeg tre innleveringer av mappeoppgaver (tre unike oppgaver, det var ikke innleveringer av samme arbeid flere ganger – noen av elevene valgte derimot å levere to av teksten til annengangsvurdering før den fristen gikk ut). Dette var drøftingsoppgaver hvor elevene fikk trene på drøfting argumentasjon, finne argumenter fra ulike kilder og se på saken fra flere sider. Oppgavene hadde innleveringsfrister for å få tilbakemeldinger og kommentarer. Til jul skulle elevene levere en utvalgsmappe. Gjennom terminen hadde vi jobbet med 8 ulike tema fra læreplanen – drivhuseffekten, ozonlaget, havstrømmer, ENSO, paleoklima, klimamodellering, polarklima og ferskvannsressurser – der 6 av dem hadde vært inkludert i de tre første mappeoppgavene. Til mappen hadde jeg sortert alle arbeid vi hadde jobbet med gjennom terminen (alt av større oppgaver som elevene hadde jobbet med i timene, både individuelt, i grupper, samarbeidslæring etc) inn etter tema og nivå. Elevene fikk beskjed om at mappen måtte inneholde alle temaene, og minst tre på nivå 3, minst tre på nivå 2. Disse nivåene handler om kompleksiteten til oppgavene og omfanget, men det er ikke et krav om at alt må på nivå 3 for å oppnå høyeste karakter. Elevene fikk altså et krav om å passe på at mappen dekker både en bredde og en dybde, og de fikk anledning til å velge fordypningen selv. De som hadde levert alle oppgaver gjennom høsten, og fått tilbakemeldinger på disse, kunne da forbedre disse oppgavene basert på tilbakemeldinger og fremovermeldinger som de hadde fått.
Tidsfrister
10.sep: Første mappeoppgave: ozonlaget og drivhuseffekten (utkast)
24.sep: Andre mappeoppgave: havstrømmer og ENSO (utkast)
10.okt: Tredje mappeoppgave: Paleoklima, klimasystemet og klimamodellering (utkast)
1.nov: Siste frist for å levere de første tre mappeoppgavene for å få tilbakemeldinger
20.des: Levere den samlete mappen for første termin
Uke 1: Muntlige fagsamtaler
Verktøy
Undervisningsmateriell og «klasseromsoppgavene» struktureres gjennom Onenote og i fillageret i Teams (lenket opp fra Onenote)
Mappeoppgavene har elevene skrevet i Word, for å ha tilgang til bibliografiverktøyet der (som ikke finnes i Onenote dessverre), og så levert i Teams. Jeg bruker så verktøyet Edword for å gi kommentarer og tilbakemeldinger på innlevert arbeid.
Den samlete mappen
Den samlete mappen ble vurdert før jeg hadde muntlige fagsamtaler med elevene. De muntlige fagsamtalene er en del av den samlete vurderingen – her vil de elevene som ikke er like sterk skriftlig få anledning til å vise den kompetansen de ikke får vist skriftlig, mens det også vil være en mulighet for meg til å se at de faktisk har tilegnet seg kompetansen selv, og at det ikke er andres arbeid de har levert, noe som også er viktig for elevenes opplevelse av rettferdig vurdering.
Ved gjennomlesning av mappen, brukte jeg et vurderingsskjema basert på kriterier kjent fra eksamensveiledningen, samt at jeg forberedte spørsmål til den muntlige fagsamtalen. Vurderingsskjemaet kunne se slik ut i prosessen:
Eksempel på notater i vurderingsskjema
I den muntlige fagsamtalen fikk elevene da også anledning til å vise at de klarer å se de ulike temaene på tvers, noe de gjerne ikke hadde gjort i oppgavene som mappen bestod av.
Refleksjonsnotat
Som avslutning av mappen ba jeg elevene skrive et refleksjonsnotat over sitt eget læringsutbytte denne høsten. De skulle reflektere over hvordan de har jobbet med faget, og hva de lærte mest av. De skulle også si noe om hvordan de tenkte at de burde jobbe med faget neste termin for å øke læringsutbyttet i større grad.
So what?
Foreløpige resultat
Jeg opplevde elevene som roligere i fagsamtalene ved terminavslutninger enn de normalt sett er ved muntlige prøver eller fagsamtaler. Jeg opplevde at elevene i større grad hadde en faglig kontroll som gjorde dem tryggere også i fagsamtalen. Resultatmessig har elevene gjort det bedre, men jeg har enda ikke gjort analyser av elevarbeidene for å se hva og hvordan de har utviklet seg i detalj.
Elevene sier selv at de opplever at de har lært mye. Det å ikke ha skoleprøver skaper en annen ro, og de har mer fokus på å lære fagstoffet enn «hva må vi lære til prøven». Ved å levere en mappe som dekker både dybde og bredde ved slutten av terminen, så hadde også elevene bedre oversikt over alle kompetansemål som vi hadde jobbet med i terminen når vi møttes til fagsamtalen. Flere av elevene sa uoppfordret at de aldri hadde lært så mye før i en termin, og den ene brøt ut «Jeg har sagt det til min mor flere ganger, at jeg lærer så sykt mye i geofag!»
Det er også mer avslappende for meg at elevarbeidene ikke kommer i samlede prøvebunker gjennom terminen, men at jeg også jobber med prosessorientert med elevene. Jo, det ble en del arbeid å lese hele mappen helt på slutten av terminen, men halvparten av oppgavene hadde jeg lest tidligere, og det var kjekt å se hvordan de hadde løftet seg siden tidligere innleveringer. Og mye av tilbakemeldingene på mappen fikk elevene på slutten av fagsamtalen. Elevene ble oppfordret til å ta med tilbakemeldingene og forbedre mappen snarlig etter fagsamtalen, fordi det de har gjort i høst også skal være en del av standpunktvurderingen.
Now what – Vårterminen
Veien videre
Aksjonsforskning
I aksjonsforskningsprosjektet mitt skal jeg ha inn elevens stemme i analysen. Jeg har nettopp innhentet samtykke fra dem om hva de er villig til å delta på og ikke. Planen er å først kjøre et fokusgruppeintervju, før jeg lager et anonymt spørreskjema til hele elevgruppen. Jeg har også fått tillatelse til å bruke innholdet i flere elevers refleksjonsnotater for å bruke dem også i analysen.
Mappevurdering andre termin
I andre termin vil det ikke være like mange skriveoppgaver underveis som i høst. Det vil være andre typer arbeid (videoinnleveringer, gruppepresentasjoner, feltrapport), sammen med en større oppgave, og ikke minst refleksjonsnotater også underveis, som vil være en del av den endelige mappen. Det vil være flere oppgaver som gjøres underveis som de ikke kan endre eller forbedre (videopresentasjoner og gruppepresentasjoner), men der de kan reflektere senere over hva de eventuelt ville gjort annerledes basert på den kompetansen de har senere i terminen. De vil også få en større oppgave mot slutten der de må bruke kompetanse fra større deler av læreplanen. Det vil også bli en fagsamtale mot slutten av året før standpunktkarakter settes.
Podcast-gjest
Som nevnt i forrige blogginnlegg var jeg gjest i podcasten «Et bedre skole-Norge» for litt siden. Der var også Berit Dahl og Kjell Evensen gjester, begge to erfarne og opptatt av helhetlig vurderingspraksis. Det ble snakket en del om «trakten» for standpunktvurdering:
Hvis jeg skal se på denne modellen med tanke på min måte å gjennomføre mappevurdering på, så er mappen = trakten. Her vises mappen som et delelement i trakten, mens jeg putter både individuelle og gruppe-oppgaver som en del av mappen, sammen med fagsamtaler, videopresentasjoner, feltrapport, refleksjonsnotat… Dette blir kanskje bare semantikk, men det er samtidig viktig om folk skal forstå hva det er jeg gjør. For meg er mappevurdering både utvalgsmappe, og fastsatte elementer, det er individuelt arbeid, gruppearbeid, skriftlig og muntlig, videopresentasjoner – og alt skal komplementeres med refleksjonsnotater om læringsprosessen.
Neste innlegg (del 2) vil bli et «Lært»-innlegg: Litt mer om hvilke erfaringer jeg har gjort meg, og gjerne med de første analysene fra elevenes stemmer. Work in progress….
Litteraturliste
Andersson-Bakken, E., & Dalland, C. (Eds.). (2021). Metoder i klasseromsforskning. Universitetsforlaget.
Jeg har gått og fundert litt på å blåse liv i bloggen igjen, særlig i forbindelse med at jeg har et aksjonsforskningsprosjekt om mappevurdering dette skoleåret. I den forbindelse var jeg gjest i podcasten «Et bedre skole-Norge«, som igjen ga et slags behov for å uttrykke litt lengre tanker enn man klarer på 6 minutter, eller på 280 tegn på Twitter.
Så da jeg logget meg på WordPress igjen etter gammel, så fant jeg starten på utkast fra 2019:
Skjermbilde fra utkast til blogginnlegg
Etter dette så har vel pandemien gjort en god del med den måten man jobber digitalt med undervisning, læring og vurdering. For noen vil jeg tro det har endret seg mye, og kanskje ikke like mye for andre…. Men ett utsagn i utkastet (som aldri vil postes) lever fortsatt i dag:
Ikke ta fra meg Onenote!
Elisabeth Engum anno 2022, 2019, 2013, 2010…
Men til forskjell fra 2019, der jeg langt på vei ville avskrive behovet for en læringsplattform så lenge jeg hadde Onenote, så er Onenote i kombinasjon med Teams min foretrukne læringsplattform i dag. Med en hverdag der det stadig vekk er enkeltelever i karantene eller hjemme fordi de er litt syke, men ikke for syke til å følge undervisning digitalt, så gir det meg en mulighet til en type hybridundervisning jeg ikke hadde sett for meg i 2019.
I ulike arenaer snakkes det litt om PfDK for tiden – det dukker opp internt i diskusjoner på skolen der jeg jobber, samt i klyngesamarbeid internt i fylket i tilknytning til Dekomp. Personlig føler jeg at jeg kastes litt tilbake til 2007-2008-2009 og alle diskusjoner rundt «Hvordan kan vi løfte den digitale kompetansen til alle lærerne?», eller «Hvordan kan man redusere avstanden mellom «early adopters» og «late majority»»? Jeg har dessverre ingen svar – jeg følte vi prøvde hardt «den gangen», men lyktes vi? Jeg tror dessverre det har blitt et større gap…
MEN! Det er kjempegøy når man også har kolleger som er fremoverlente, og drar meg videre, slik at ikke jeg blir en fremtidig laggard! Og dette er nok noe av grunnen til nesten syv års bloggtørke – jeg får diskutere med, utvikle meg sammen med, og ikke minst bli inspirert av, gode fremoverlente kolleger – Takk!
Dagens lille blogginnlegg handler ingenting om de tingene jeg egentlig har behov for å formidle for tiden, jeg tror jeg må legge en liten slagplan. Stikkordene vil være #elevaktivlæring #elevaktivvurdering #goinggradeless #mappevurdering #aksjonslæring #aksjonsforskning #dekomp #obsidian #geofaglæreplan #jupyternotebook #modellering … Tror jeg må samle tankene litt først 🙂 Og kanskje fordele det over litt flere innlegg.
Men først – en liten test på hva som skjer med publisering av et innlegg på en blogg som har ligget brakk i syv år… Er det noen lesere igjen mon tro?
Jeg har nå jobbet som fagleder i pedagogikk i itslearning siden februar 2014. En stilling som er både utfordrende og spennende. Jeg har fått anledning til å treffe skoleeiere, skoleforskere og representanter for kunnskapsministerier fra mange ulike deler av verden. Jeg har holdt mange presentasjoner, om Blended and Flipped Learning, om elevnær undervisning, og generelt om pedagogisk bruk av IKT. Jeg har deltatt i internopplæring i selskapet, og har dermed også lært mye om verdibasert salg, et tema som jeg aldri hadde forestilt meg at jeg skulle lese forskningslitteratur om. Og uansett hvem jeg har snakket med, om det har vært en skoleeier av en enkelt privatskole, eller folk som representerer 100000 elever, så har budskapet mitt vært: «Jeg bryr meg egentlig ikke om hver og en av dere som sitter her. Men dere har påvirkningskraft på en rekke klasserom, hvor man finner mange elever. Disse elevene bryr jeg meg om, og jeg ønsker at alle elever, uansett hvor de befinner seg i verden, skal oppleve en skole som tar dem og deres læringsutbytte på alvor.»
Etter vel et år i denne stillingen kjenner jeg at jeg savner klasserommet. Det er ikke tilstrekkelig for meg å bare snakke om klasserommet eller snakke om elevnærhet, jeg vil gjerne være der selv. Jeg vil tilbake i felt.
Så min «passion for teaching» er kanskje for sterk for å jobbe utenfor skolen, iallfall i dag. Jeg har en sterk yrkesidentitet som lærer. Jeg savner tenåringene, jeg savner klasserommet, jeg savner lærerfellesskapet. Så fra 1.august er jeg tilbake i rekkene, da som lektor ved Amalie Skram videregående skole i Bergen. Og jeg gleder meg stort 🙂
————————————————————————
I have now worked as Head of Pedagogy in itslearning since February 2014. A position that is both challenging and exciting. I’ve gotten the chance to meet school owners, school researchers and representatives of ministries of Education from many different parts of the world. I have held many presentations about Blended and Flipped Learning, about student-centric teaching, and general educational use of ICT. I have participated in internal training in the company, and thus also learned a lot about value-based sales, a topic that I had never imagined that I would read research literature about. And no matter who I have talked to, whether it has been a school owner of a single private school, or people representing 100,000 students, my message has been; «I do not really care about each and every one of you sitting here. But you have influence on a number of classrooms, where there are many students. These students I care about and I wish that all students, no matter where they are in the world, to experience a school that takes them and their learning seriously. »
After over a year in this position, I feel that I miss the classroom. It is not sufficient for me to just talk about the classroom or talk about student relations, I want to be there myself. I want back in the field.
So my «passion for teaching» might be too strong to work outside school, at least now. I miss the teens, I miss the classroom, I miss teaching community. So from August 1st I’m back in the ranks, then as a high school teacher at Amalie Skram secondary school in Bergen. Can’t wait 🙂
Søndag 12.januar var jeg i studio hos TV2 Nyhetskanalen for å snakke om skole, og det skulle være en kommentar etter NHO’s konferanse «Læringslivet» som ble holdt i operaen forrige uke. I utgangspunktet skulle det være et innslag der også kunnskapsministeren skulle være med på, men sånn ble det ikke. Jeg har vært i nyhetskanalen en gang tidligere, men da var saken i utgangspunktet et innslag i Lørdagsmagasinet som jeg selv hadde deltatt i. Sånn ble det ikke helt nå. Ikke like komfortabelt å bli intervjuet direkte etter sak man ikke har sett (jeg har jo ikke tv…). Jeg må i tillegg innrømme at det å være intervjuobjekt er ikke en situasjon som jeg er helt hjemme i. Journalister sier kjapt noe om hva de vil spørre om, men ofte er inngangsspørsmålet litt annerledes, ikke mye, det er snakk om nyanseforskjeller, men som blir viktige for meg. Nok til at min planlagte start ikke blir som man har tenkt. Og formatet i nyhetskanalen er kjapt inn/ut, så da får man ikke sagt det man vil…
Siden jeg ikke har tv, så har jeg jo ikke sett innslaget selv heller, og vet ikke helt hvordan ting ble, men jeg vet hva jeg hadde tenkt å si.
Hvem vet best?
Ståa i norsk skole diskuteres høyt og lavt i media og i «alle lag». «Alle» føler seg berettiget til å si noe om hvordan man burde løse problemer i norsk skole. «Alle» har hatt en dårlig lærer, «alle» har hatt en god lærer, «alle» har løsningen. Men skolen blir ikke bedre av at vi ser til et eksempel her og et eksempel der. Min favorittlærer da jeg selv var elev, var ikke en optimal lærer for en samlet elevgruppe. Han var nok langt fra en god lærer for de fleste av mine medelever. Det er derfor litt andre ting ens egne personlige erfaringer som bør styre hvor man vil at skolen skal gå.
Hva gir økt læring?
Engasjement og motivasjon er to viktige stikkord. Hvis elevene er engasjert og motivert, vil de også lære mer. En god lærer kan engasjere elevene i faget og på den måten skape motivasjonen som skal til for få elevene til å strekke seg litt lengre. Dette krever lærere som også bruker tid på å bygge gode relasjoner til elevene sine. Lærere trenger derfor tilstrekkelig tid sammen med elevene sine. I disse tider, mens KS rasler med sablene, er det kanskje viktig å si: » Ikke stjel engasjementet til lærerne!»
«Læringslivet»
Beste sitatet etter konferansen kom fra Bjørn-Helge Græsli: «Ikke si at læreren er viktigst for så å ikke la dem si stort!» Dette representerer følelsen mange satt med etter konferansen, hvor alle snakket om skole og hvor viktig læreren er, men der kun 1 av 13 av foredragsholderne var pedagoger.
Lokke gode hoder til skolen ved prestasjonslønn?
Det snakkes blant annet mye om hvordan vi kan få flere gode hoder til å søke seg til læreryrket. NHO ved Kristin Skogen Lund tok til orde for prestasjonslønn. Jeg er i utgangspunktet ikke motstander av at arbeidstakere lønnes etter hvor godt arbeid man gjør, men jeg har vanskelig for å se hvordan man kan måle hvem som gjør godt arbeid i yrker der man jobber med mennesker?
Standpunktkarakterer? Bukken og havresekken.
Eksamenskarakterer? Det er forskjell på forkunnskapene til elever ved ulike skoler, spesielt i videregående skole på større plasser med såkalt «fritt skolevalg. Hva er historien bak eleven som får 5 på eksamen? Er det en elev som gikk ut fra ungdomsskolen med 6ere i alle fag som ikke har gått et ekstra skritt og som ikke har nådd sitt potensiale? Er det en som har prestert midt på treet helt til den traff en lærer som fikk frem gnisten og lærelysten og fikk eleven til yte og prestere maksimalt av sitt potensiale? Og for ikke å snakke om eleven som har strøket i et fag tidligere, som ved hjelp av den gode læreren får en 3’er – hva imponerer mest? Nei, eksamenskarakterer utgår.
Resultater på elevundersøkelsen? Jeg underviser i matematikk. Et typisk elsk/hat-fag. Jeg underviser både realfagsmatematikk med elever som velger matematikk og liker faget og matematikk på yrkesforberedende med mange elever som opplever matematikk som «sitt verste fag». Jeg har ofte snakket med elever om deres forhold til fag og tilhørende faglærer. «Jeg merker at du hater matematikk, og dermed blir du irritert før matematikklæreren din kommer inni klasserommet fordi du vet det står matematikk på timeplanen.» Nikker overrasket og spørrende. «Jeg forstår at det er lett å ikke like meg siden jeg skal være læreren din i faget du hater, men la meg prøve å hjelpe deg gjennom faget du hater.» Det er nemlig ikke alltid så lett å være en god lærer for elever som har bestemt seg for å mislike deg før de har møtt deg….
En annen ting; hvordan skal lønnen fordeles? Får skolene en samlet lønnspott som skal fordeles blant lærerne på skolen? Skal lærere konkurrere om skolens lønnspott? Hvordan kan det skape gode lærere for elevene? Elever er best tjent med lærere som samarbeider om deres beste. En elev har kanskje 7-8 ulike lærere et skoleår. Hvis jeg får vite/lærer at en av elevene foretrekker å jobbe på bestemte måter, eller at man kan få en med presentasjonsredsel til å holde gode presentasjoner, hva er best for eleven; at jeg deler dette med mine kolleger slik at elevn får det bedre i alle fag, eller at jeg holder på dette for meg selv sånn at jeg får en høyere score? Jeg vil ha en skole med lærere som deler og samarbeider, ikke lærere som konkurrerer om en lønnspott.
Nei, jeg ser ingen muligheter for å lage gode, rettferdige og fornuftige kriterier for prestasjonslønn for lærere. For en del vil derimot lønn gi en form for status, det er derfor viktig at lærerne ikke blir lønnstapere.
Hva skal til for å få gode hoder til å velge læreryrket?
For det første: Det hjelper ikke at politikere, journalister, foreldre og «alle» andre snakker ned lærere og læreryrket. Joda, det finnes selvfølgelig lærere som ikke gjør jobben sin tilfredsstillende, det er også lærere som gjør en slett jobb. Men er disse i flertall? Nei. Er dette eksepsjonelt for læreryrket? Nei. Jeg pleier å si at det sannsynligvis er 10% i alle yrker som gjør en mer eller mindre dårlig jobb. Rettferdiggjør det å snakke ned en hel profesjon? Nei, absolutt ikke. Og lokker dette folk inn i yrket? Tvilsomt. «Alle» har et ansvar for at statusen til læreryrket ikke er som det en gang var. Personlig erfaring: Før jeg valgte å ta PPU og bli lærer, jobbet jeg som oseanograf, på et forskningssenter. Jeg vet hvilke reaksjoner jeg ble møtt med da jeg traff folk, og de spurte om «hva jobber du med?» Anerkjennende og imponerte blikk. Etter at jeg begynte å jobbe som lærer endret folks reaksjoner seg. Og særlig hvis man traff gamle kjente fra skoletiden: «Hæh, lærer? Jeg hadde trodd at skulle gjøre noe stort?!»
Noe stort. Hva betyr det? Krevende? Komplisert? Læreryrket krever all min tidligere erfaring: fagkompetansen min etter 8 års universitetsutdannelse – alt har verdi; 3 års arbeidserfaring fra en barnebolig; forskningserfaring; feltarbeid; paraglidingen; reiser; studier; livserfaring; og ikke minst gode kolleger i skolen som deler av sin erfaring og kompetanse. Læreryrket lar meg spille på alt jeg kan og alt jeg står for. Jeg skulle gjerne sett at det var dette som var i fokus når læreryrket diskuteres i ulike kretser.
Lærerløft og krav til læreres kompetanse
Lærerutdanningen har vært gjennom endringer siste årene, og er fortsatt tema for diskusjoner. Hvilke krav bør man ha til opptak til lærerutdanningen? Hva bør lærerutdanningen inneholde? Hvilke krav bør man ha for å bestå lærerutdanningen? For å kunne si noe om dette, må man se på hvilke krav som venter på de nyutdannede lærerne når de går inn i sin første jobb. Jeg skrev et blogginnlegg om dette i fjor sommer i etterkant av nyhetssaker om nye lærere som ga seg i yrket etter svært kort tid. Det er nemlig ikke noe som heter opplæringstid i læreryrket, det forventes derimot at man skal håndtere alle utfordringene i yrket fra dag 1. Resultatet? De mest pliktoppfyllende og samvittighetsfulle sliter seg gjerne ut, og forsvinner fra yrket. Jeg tror derfor det er viktig med et turnusår med mentorordning i læreryrket.
Mentorordning og overføring av taus kunnskap
Jeg ønsker turnusår for lærere der de kobles opp mot en eller flere erfarne lærere. På den måten vil de nyutdannede lærerne ha en eller flere som de føler seg komfortabel med å be om hjelp når man kommer opp i situasjoner som man aldri har forventet/ lært noe om i lærerutdanningen. Fordi de situasjonene vil komme. Erfarne lærere sitter med store mengder taus kunnskap, som vi ikke har rutiner for å videreformidle til nye lærere. De erfarne lærerne kan bidra med faglige innspill, være en døråpner inn i skolens kultur, komme med gode tips til hvordan man skal håndtere utfordrende situasjoner med både elever og/eller foreldre. Et turnusår vil gjøre veien inn i læreryrket mer «human», men noe av det viktigste er at man i større grad vil kunne veilede de nyutdannede i «riktig» retning. Jeg tror også at man i praksisperioden underveis i lærerutdanningen bør bli flinkere og tydeligere på veilede personer vekk fra yrket. Det er ikke alle som egner seg til å jobbe med mennesker.
Skal vi bare stille krav til læreren?
Hver gang skole diskuteres i offentligheten snakkes det om krav til læreren. Jeg savner krav til skolelederne. Det har ganske nylig startet rektorskoler rundt omkring i landet, men det er et fåtall av dagens skoleledere som gjerne besitter denne kompetansen. Hvorfor peke på skolelederne? Disse er viktig for å veilede lærere, og kanskje spesielt de lærerne som ikke presterer maksimalt. Som tidligere nevnt: Ja, det fins lærere som ikke gjør jobben sin som de bør. Disse trenger da skoleledere som tør å ta tak i dem og på nytt veileder dem enten inn i eller ut av yrket. Og da tenker jeg ikke på mer byråkrati og administrative rutiner og rapportering, men mer pedagogisk ledelse.
Gode ting fra «Læringslivet»
Det er spesielt et av forslagene som kom opp på konferansen som jeg gir min fulle støtte til: Å lage praksisordning for ungdommer som er skolelei og ikke klare for å gå direkte videre på videregående skole etter ungdomsskolen. Det er svært mange ungdommer som starter videregående skole som ikke er klare for skole. Det er en av grunnene til at frafallsprosenten på yrkesforberedende er så høy. Her skal NHO ha ros for å komme med et godt og konstruktivt forslag.
I tillegg skulle jeg ønske at NHO stilte enda større krav til sine medlemsbedrifter om at de må tilrettelegge for flere lærlingeplasser. Flere gode lærlingeplasser vil være med å gjøre yrkesforberedende mer attraktivt. I tillegg bør teoridelen av YF kobles sammen med praksisfeltet i mye større grad. Også her kunne det vært veldig spennende med et samarbeid mellom lærere/skole og lærlingebedriftene. Kanskje NHO kan gi støtte til denne typen samarbeid?
…. dette var omtrent det jeg hadde tenkt å si forrige søndag…
Jeg: «Det var kanskje dumt å si det før alt er på plass, men jeg syns det var bedre at dere fikk høre det fra meg og ikke fra noen andre.»
Stille, veldig stille.
Elev1: «Elisabeth, det kjennes nesten som et kjærlighetsbrudd.»
Elev2, ser på meg: «Er du helt sikker?»
Jeg: «Ja, men jeg skulle virkelig ønske at det ikke gikk ut over dere.»
Elev3, til Elev1: «Ja, hun kunne like gjerne sagt Det er ikke deg, det er meg!»
Situasjonen over er hentet fra klasserommet mitt nå siste uken før jul. Tredjeklassingene mine, som jeg har fulgt siden de tok 1T på Vg1. Som har vært med på reisen min med omvendt undervisning. Som jeg har blitt glade i. Som jeg gledet meg til å følge frem til russetiden deres. Som det ikke blir noe av likevel. Og det er mitt valg.
Jeg begynner i ny jobb i februar!
Hvor? I itslearning AS, som Global Head of Pedagogy. Hva det går ut på? Jeg antar at jeg ikke finner skikkelig ut av det før jeg er i gang, som med det meste annet her i livet 😉 Men jeg skal jobbe med pedagogisk bruk av itslearning, og særlig rettet mot det internasjonale markedet. Det er en stilling hvor jeg får koblet sammen min formidlingsglede, mitt engasjement for hvordan god pedagogisk bruk av IKT kan gi bedre rom for læring, og min nysgjerrighet på andre kulturer. Jeg får jobbe mot ulike deler av utdanningssektoren i ulike land, som virkelig kommer til å utvide horisonten min. Det er en stilling hvor jeg kan ta med meg ting jeg har jobbet med de siste årene, i tillegg til at jeg må lære masse nytt, og ikke minst koble om hodet fra å jobbe som lærer i det offentlige til å jobbe kommersielt.
Responsen har vært utrolig positiv, iallfall for meg personlig. Mange utsagn som går på at folk syns det høres ut som en perfekt stilling for meg, hvor de ønsker meg lykke til, samtidig som mange av de samme sier at de håper jeg kommer tilbake senere, fordi de helst vil beholde meg som kollega.
I en tale rektor holdt for en kollega som skulle bytte jobb sa han: «Det er fælt å slutte i en jobb! Jo, det er alltid spennende med nye utfordringer, og man ønsker jo den nye jobben som man har valgt å gå til. Men det gjør vondt å skulle si hadet til gode kolleger gjennom mange år, også når man har valgt å slutte selv.» Det er mye sant i det. Jeg gleder meg stort til nye utfordringer, ny jobb, nye kolleger. Og jeg ser sånn sett frem til at jobbskiftet er her, fordi det nå blir et par måneder med litt spredt fokus: Jeg skal avslutte et oppdrag i DVM, jeg følger prosessen på skolen med å finne vikarer til elevene mine, jeg skal avslutte første termin med elevene ryddig, og jeg skal mentalt forberede meg på ny jobb og nye utfordringer. Og samtidig forberede meg på å si hadet til kolleger. Heldigvis vet jeg at det venter mange hyggelige kolleger hos itslearning. Og ikke minst spennende arbeidsoppgaver.
Henriette Høilund-Kaupang har skrevet en kronikk om hvordan det opplevdes å være helt fersk lærer på en (sannsynligvis helt normal gjennomsnittlig norsk) skole.
Jeg har selv jobbet som lærer i syv år nå, og har dermed klart meg gjennom de første 3-5 årene som visstnok er «styrkeprøven» som lærer. Men det er ikke lenger tid enn at jeg husker godt PPU-studiene mine, og ikke minst den første tiden som lærer. På PPU-studiet var «praksissjokket» et ganske stort tema. Det var som om de skulle forberede oss på at vi ikke kom til å være forberedt på hva som ventet oss i skolen.
Jeg var heldig. Jeg fikk full jobb på skolen der jeg hadde en av mine lengre praksisperioder. Hvorfor var det bra? Jo, jeg kjente alle trapper, dører, arbeidsrom, en del kolleger osv. Jeg visste hvor kopimaskinen var, jeg kjente til systemene med egne nøkler til lærerheis og hvilke etasjer elevheisen kunne brukes til. Jeg visste hvem som var undervisningsinspektør og studieinspektør (som det fortsatt het den gangen) og hvem som var rektor. Jeg hadde et fortrinn i forhold til alle de andre nye lærerne som begynte på skolen den gangen.
I tillegg var skolen min tidlig ute med opplegg for nye lærere. Vi ble derfor invitert til å møte på skolen en dag før resten av kollegiet startet etter sin lange sommerferie, for å møte de andre ferske lærerne, og få en omvisning. I tillegg fikk vi alle utnevnt en mentor som skulle kunne veilede oss gjennom det første skoleåret. Dette prosjektet var en del av det større prosjektet «Ny i Hordaland» som nå senere er blitt satt i et enda større system. Vi hadde egne samlinger på skolen, der nye lærere og mentorer møttes. Vi hadde samlinger med de andre skolene i fylket som også var med på «Ny i Hordaland», der nye lærere kunne presentere problemstillinger man stod overfor som ny lærer. Altså – mye av det som mange etterlyser og vil ha et forpliktende krav til å gjennomføre. Men er dette nok?
Da jeg begynte som lærer, for snart 7 år siden, ble jeg satt som kontaktlærer i en Vg1-klasse, som da også var det første kullet som startet vgs med Kunnskapsløftet, i tillegg til å være faglærer – heldigvis i mine fag, fag som jeg kunne og ønsket å undervise. Kontaktlærerrollen inneholder mye som man ikke kjenner til før man jobbet en stund i skoleverket. Og når skulle jeg forberede meg på den? På de to planleggingsdagene før elevene kommer, som er fylt opp av mye annet? Man føler seg ikke høy hatten når man møter elevene sine for første gang, og det er deres første gang på vgs, og der man vet med seg selv at jeg kjenner ikke jobben min! Jeg var nok en gang heldig – jeg delte kontaktlæreransvaret med en fantastisk kollega, som også var rådgiver på skolen, som jeg dermed visste kunne «alt» jeg ikke kunne – iallfall alle disse merkelige regler om fravær, rettigheter, plikter etc etc. Så samtidig med at man skal sette seg inn i flere nye læreplaner, bli kjent med en ny arbeidsplass, nye kolleger og alle nye elever, så skal man også få en oversikt over alle de rare reglene som gjelder. Og som elevene med rette forventer at deres kontaktlærer skal kjenne til. Å lære alt dette krever tid!
Jeg kjenner ikke til noen andre yrker hvor man ikke har en «innkjøringsfase». I Statoil opererer man med 2 års innkjøringstid. De regner ikke med at den nyutdannete kan bidra like mye som resten av teamet før du har vært i gamet i 2 år. Saksbehandlere hos kommune og fylkeskommune får færre og enklere saker i alle fall de første seks månedene. I begge tilfeller vil du få utfordrende oppgaver etterhvert som du mestrer, men de kaster ikke alle utfordringene i fanget ditt dag 1 på jobb!
Jeg beklager til både Utdanningsforbundet, Universitetene og Kristin Halvorsen som snakker varmt om hvordan rett til en mentor og veiledning vil hjelpe på å holde på nyutdannete lærere i yrket. Det er ikke nok. Det som trengs er tid. Ansett en nyutdannet i 100% stilling med 70% undervisningsplikt. De resterende 30% er den tiden man trenger for å lære seg alt man ikke lærer i lærerutdanningen (og som man ikke kan lære i lærerutdanningen). Jeg vet at prosjektet «Ny i Hordaland» utviklet seg etter jeg var ferdig der, og jeg har hatt nyutdannete kolleger som har vært frikjøpt i 10% til deltakelse i prosjektet, der de 10% skal gå til aksjonsforskning på egen praksis. Da jeg var med kom alle veiledningsmøter og samlinger på toppen av en allerede sprengt arbeidsdag. Det ble ingen avlastning, det ble merarbeid.
Så – er jeg en superlærer eller et supermenneske som har overlevd 7 år i skolen?
Nei. Jeg var heldig det første året – med å få jobb der jeg hadde hatt praksis, og delte kontaktlæreransvar med en som var villig å hjelpe og dele av sin kunnskap. I tillegg hadde jeg lovet meg selv to ting før jeg begynte i læreryrket:
«Ikke prøv å bli en perfekt lærer det første året, det koster for mye, og du skal være i yrket lenge og du trenger noe å jobbe mot. + Alle har lov til å være ny i et yrke.»
Så til fagforeninger og skolepolitikere: Hvis dere vil holde på de nyutdannete lærerne – gi dem tid!
Ut på tur! 