Det jeg hadde tenkt å si…

søndag 19 januar 2014, kl. 15:36 | Publisert i Allmenndannelse, Refleksjon, Skolepolitikk | Legg igjen en kommentar

Søndag 12.januar var jeg i studio hos TV2 Nyhetskanalen for å snakke om skole, og det skulle være en kommentar etter NHO’s konferanse «Læringslivet» som ble holdt i operaen forrige uke. I utgangspunktet skulle det være et innslag der også kunnskapsministeren skulle være med på, men sånn ble det ikke. Jeg har vært i nyhetskanalen en gang tidligere, men da var saken i utgangspunktet et innslag i Lørdagsmagasinet som jeg selv hadde deltatt i. Sånn ble det ikke helt nå. Ikke like komfortabelt å bli intervjuet direkte etter sak man ikke har sett (jeg har jo ikke tv…). Jeg må i tillegg innrømme at det å være intervjuobjekt er ikke en situasjon som jeg er helt hjemme i. Journalister sier kjapt noe om hva de vil spørre om, men ofte er inngangsspørsmålet litt annerledes, ikke mye, det er snakk om nyanseforskjeller, men som blir viktige for meg. Nok til at min planlagte start ikke blir som man har tenkt. Og formatet i nyhetskanalen er kjapt inn/ut, så da får man ikke sagt det man vil…

Siden jeg ikke har tv, så har jeg jo ikke sett innslaget selv heller, og vet ikke helt hvordan ting ble, men jeg vet hva jeg hadde tenkt å si.

Hvem vet best?
Ståa i norsk skole diskuteres høyt og lavt i media og i «alle lag». «Alle» føler seg berettiget til å si noe om hvordan man burde løse problemer i norsk skole. «Alle» har hatt en dårlig lærer, «alle» har hatt en god lærer, «alle» har løsningen. Men skolen blir ikke bedre av at vi ser til et eksempel her og et eksempel der. Min favorittlærer da jeg selv var elev, var ikke en optimal lærer for en samlet elevgruppe. Han var nok langt fra en god lærer for de fleste av mine medelever. Det er derfor litt andre ting ens egne personlige erfaringer som bør styre hvor man vil at skolen skal gå.

Hva gir økt læring?
Engasjement og motivasjon er to viktige stikkord. Hvis elevene er engasjert og motivert, vil de også lære mer. En god lærer kan engasjere elevene i faget og på den måten skape motivasjonen som skal til for få elevene til å strekke seg litt lengre. Dette krever lærere som også bruker tid på å bygge gode relasjoner til elevene sine. Lærere trenger derfor tilstrekkelig tid sammen med elevene sine. I disse tider, mens KS rasler med sablene, er det kanskje viktig å si: » Ikke stjel engasjementet til lærerne!»

«Læringslivet»
Beste sitatet etter konferansen kom fra Bjørn-Helge Græsli: «Ikke si at læreren er viktigst for så å ikke la dem si stort!» Dette representerer følelsen mange satt med etter konferansen, hvor alle snakket om skole og hvor viktig læreren er, men der kun 1 av 13 av foredragsholderne var pedagoger.

Lokke gode hoder til skolen ved prestasjonslønn?
Det snakkes blant annet mye om hvordan vi kan få flere gode hoder til å søke seg til læreryrket. NHO ved Kristin Skogen Lund tok til orde for prestasjonslønn. Jeg er i utgangspunktet ikke motstander av at arbeidstakere lønnes etter hvor godt arbeid man gjør, men jeg har vanskelig for å se hvordan man kan måle hvem som gjør godt arbeid i yrker der man jobber med mennesker?
Standpunktkarakterer? Bukken og havresekken.
Eksamenskarakterer? Det er forskjell på forkunnskapene til elever ved ulike skoler, spesielt i videregående skole på større plasser med såkalt «fritt skolevalg. Hva er historien bak eleven som får 5 på eksamen? Er det en elev som gikk ut fra ungdomsskolen med 6ere i alle fag som ikke har gått et ekstra skritt og som ikke har nådd sitt potensiale? Er det en som har prestert midt på treet helt til den traff en lærer som fikk frem gnisten og lærelysten og fikk eleven til yte og prestere maksimalt av sitt potensiale? Og for ikke å snakke om eleven som har strøket i et fag tidligere, som ved hjelp av den gode læreren får en 3’er – hva imponerer mest? Nei, eksamenskarakterer utgår.
Resultater på elevundersøkelsen? Jeg underviser i matematikk. Et typisk elsk/hat-fag. Jeg underviser både realfagsmatematikk med elever som velger matematikk og liker faget og matematikk på yrkesforberedende med mange elever som opplever matematikk som «sitt verste fag». Jeg har ofte snakket med elever om deres forhold til fag og tilhørende faglærer. «Jeg merker at du hater matematikk, og dermed blir du irritert før matematikklæreren din kommer inni klasserommet fordi du vet det står matematikk på timeplanen.» Nikker overrasket og spørrende. «Jeg forstår at det er lett å ikke like meg siden jeg skal være læreren din i faget du hater, men la meg prøve å hjelpe deg gjennom faget du hater.» Det er nemlig ikke alltid så lett å være en god lærer for elever som har bestemt seg for å mislike deg før de har møtt deg….

En annen ting; hvordan skal lønnen fordeles? Får skolene en samlet lønnspott som skal fordeles blant lærerne på skolen? Skal lærere konkurrere om skolens lønnspott? Hvordan kan det skape gode lærere for elevene? Elever er best tjent med lærere som samarbeider om deres beste. En elev har kanskje 7-8 ulike lærere et skoleår. Hvis jeg får vite/lærer at en av elevene foretrekker å jobbe på bestemte måter, eller at man kan få en med presentasjonsredsel til å holde gode presentasjoner, hva er best for eleven; at jeg deler dette med mine kolleger slik at elevn får det bedre i alle fag, eller at jeg holder på dette for meg selv sånn at jeg får en høyere score? Jeg vil ha en skole med lærere som deler og samarbeider, ikke lærere som konkurrerer om en lønnspott.
Nei, jeg ser ingen muligheter for å lage gode, rettferdige og fornuftige kriterier for prestasjonslønn for lærere. For en del vil derimot lønn gi en form for status, det er derfor viktig at lærerne ikke blir lønnstapere.

Hva skal til for å få gode hoder til å velge læreryrket?
For det første: Det hjelper ikke at politikere, journalister, foreldre og «alle» andre snakker ned lærere og læreryrket. Joda, det finnes selvfølgelig lærere som ikke gjør jobben sin tilfredsstillende, det er også lærere som gjør en slett jobb. Men er disse i flertall? Nei. Er dette eksepsjonelt for læreryrket? Nei. Jeg pleier å si at det sannsynligvis er 10% i alle yrker som gjør en mer eller mindre dårlig jobb. Rettferdiggjør det å snakke ned en hel profesjon? Nei, absolutt ikke. Og lokker dette folk inn i yrket? Tvilsomt. «Alle» har et ansvar for at statusen til læreryrket ikke er som det en gang var. Personlig erfaring: Før jeg valgte å ta PPU og bli lærer, jobbet jeg som oseanograf, på et forskningssenter. Jeg vet hvilke reaksjoner jeg ble møtt med da jeg traff folk, og de spurte om «hva jobber du med?» Anerkjennende og imponerte blikk. Etter at jeg begynte å jobbe som lærer endret folks reaksjoner seg. Og særlig hvis man traff gamle kjente fra skoletiden: «Hæh, lærer? Jeg hadde trodd at skulle gjøre noe stort?!»
Noe stort. Hva betyr det? Krevende? Komplisert? Læreryrket krever all min tidligere erfaring: fagkompetansen min etter 8 års universitetsutdannelse – alt har verdi; 3 års arbeidserfaring fra en barnebolig; forskningserfaring; feltarbeid; paraglidingen; reiser; studier; livserfaring; og ikke minst gode kolleger i skolen som deler av sin erfaring og kompetanse. Læreryrket lar meg spille på alt jeg kan og alt jeg står for. Jeg skulle gjerne sett at det var dette som var i fokus når læreryrket diskuteres i ulike kretser.

Lærerløft og krav til læreres kompetanse
Lærerutdanningen har vært gjennom endringer siste årene, og er fortsatt tema for diskusjoner. Hvilke krav bør man ha til opptak til lærerutdanningen? Hva bør lærerutdanningen inneholde? Hvilke krav bør man ha for å bestå lærerutdanningen? For å kunne si noe om dette, må man se på hvilke krav som venter på de nyutdannede lærerne når de går inn i sin første jobb. Jeg skrev et blogginnlegg om dette i fjor sommer i etterkant av nyhetssaker om nye lærere som ga seg i yrket etter svært kort tid. Det er nemlig ikke noe som heter opplæringstid i læreryrket, det forventes derimot at man skal håndtere alle utfordringene i yrket fra dag 1. Resultatet? De mest pliktoppfyllende og samvittighetsfulle sliter seg gjerne ut, og forsvinner fra yrket. Jeg tror derfor det er viktig med et turnusår med mentorordning i læreryrket.

Mentorordning og overføring av taus kunnskap
Jeg ønsker turnusår for lærere der de kobles opp mot en eller flere erfarne lærere. På den måten vil de nyutdannede lærerne ha en eller flere som de føler seg komfortabel med å be om hjelp når man kommer opp i situasjoner som man aldri har forventet/ lært noe om i lærerutdanningen. Fordi de situasjonene vil komme. Erfarne lærere sitter med store mengder taus kunnskap, som vi ikke har rutiner for å videreformidle til nye lærere. De erfarne lærerne kan bidra med faglige innspill, være en døråpner inn i skolens kultur, komme med gode tips til hvordan man skal håndtere utfordrende situasjoner med både elever og/eller foreldre. Et turnusår vil gjøre veien inn i læreryrket mer «human», men noe av det viktigste er at man i større grad vil kunne veilede de nyutdannede i «riktig» retning. Jeg tror også at man i praksisperioden underveis i lærerutdanningen bør bli flinkere og tydeligere på veilede personer vekk fra yrket. Det er ikke alle som egner seg til å jobbe med mennesker.

Skal vi bare stille krav til læreren?
Hver gang skole diskuteres i offentligheten snakkes det om krav til læreren. Jeg savner krav til skolelederne. Det har ganske nylig startet rektorskoler rundt omkring i landet, men det er et fåtall av dagens skoleledere som gjerne besitter denne kompetansen. Hvorfor peke på skolelederne? Disse er viktig for å veilede lærere, og kanskje spesielt de lærerne som ikke presterer maksimalt. Som tidligere nevnt: Ja, det fins lærere som ikke gjør jobben sin som de bør. Disse trenger da skoleledere som tør å ta tak i dem og på nytt veileder dem enten inn i eller ut av yrket. Og da tenker jeg ikke på mer byråkrati og administrative rutiner og rapportering, men mer pedagogisk ledelse.

Gode ting fra «Læringslivet»
Det er spesielt et av forslagene som kom opp på konferansen som jeg gir min fulle støtte til: Å lage praksisordning for ungdommer som er skolelei og ikke klare for å gå direkte videre på videregående skole etter ungdomsskolen. Det er svært mange ungdommer som starter videregående skole som ikke er klare for skole. Det er en av grunnene til at frafallsprosenten på yrkesforberedende er så høy. Her skal NHO ha ros for å komme med et godt og konstruktivt forslag.
I tillegg skulle jeg ønske at NHO stilte enda større krav til sine medlemsbedrifter om at de må tilrettelegge for flere lærlingeplasser. Flere gode lærlingeplasser vil være med å gjøre yrkesforberedende mer attraktivt. I tillegg bør teoridelen av YF kobles sammen med praksisfeltet i mye større grad. Også her kunne det vært veldig spennende med et samarbeid mellom lærere/skole og lærlingebedriftene. Kanskje NHO kan gi støtte til denne typen samarbeid?

…. dette var omtrent det jeg hadde tenkt å si forrige søndag…

Praksissjokk, superlærere og veiledning

mandag 8 juli 2013, kl. 17:33 | Publisert i Pedagogikk, Refleksjon, Skolepolitikk | 5 kommentarer

Henriette Høilund-Kaupang har skrevet en kronikk om hvordan det opplevdes å være helt fersk lærer på en (sannsynligvis helt normal gjennomsnittlig norsk) skole.

«Man må være supermenneske for å holde ut som lærer»

Skolens ledelse peker på det «kjente fenomenet med praksissjokk» som mange nyutdannete lærere opplever når de går fra skolebenken til yrkeslivet. Utdanningsforbundet sier at «et forpliktende krav til veiledning kan løse mange av problemene nye lærere opplever«. Stemmer dette?

Jeg har selv jobbet som lærer i syv år nå, og har dermed klart meg gjennom de første 3-5 årene som visstnok er «styrkeprøven» som lærer. Men det er ikke lenger tid enn at jeg husker godt PPU-studiene mine, og ikke minst den første tiden som lærer. På PPU-studiet var «praksissjokket» et ganske stort tema. Det var som om de skulle forberede oss på at vi ikke kom til å være forberedt på hva som ventet oss i skolen.

Jeg var heldig. Jeg fikk full jobb på skolen der jeg hadde en av mine lengre praksisperioder. Hvorfor var det bra? Jo, jeg kjente alle trapper, dører, arbeidsrom, en del kolleger osv. Jeg visste hvor kopimaskinen var, jeg kjente til systemene med egne nøkler til lærerheis og hvilke etasjer elevheisen kunne brukes til. Jeg visste hvem som var undervisningsinspektør og studieinspektør (som det fortsatt het den gangen) og hvem som var rektor. Jeg hadde et fortrinn i forhold til alle de andre nye lærerne som begynte på skolen den gangen.

I tillegg var skolen min tidlig ute med opplegg for nye lærere. Vi ble derfor invitert til å møte på skolen en dag før resten av kollegiet startet etter sin lange sommerferie, for å møte de andre ferske lærerne, og få en omvisning. I tillegg fikk vi alle utnevnt en mentor som skulle kunne veilede oss gjennom det første skoleåret. Dette prosjektet var en del av det større prosjektet «Ny i Hordaland» som nå senere er blitt satt i et enda større system. Vi hadde egne samlinger på skolen, der nye lærere og mentorer møttes. Vi hadde samlinger med de andre skolene i fylket som også var med på «Ny i Hordaland», der nye lærere kunne presentere problemstillinger man stod overfor som ny lærer. Altså – mye av det som mange etterlyser og vil ha et forpliktende krav til å gjennomføre. Men er dette nok?

Da jeg begynte som lærer, for snart 7 år siden, ble jeg satt som kontaktlærer i en Vg1-klasse, som da også var det første kullet som startet vgs med Kunnskapsløftet, i tillegg til å være faglærer – heldigvis i mine fag, fag som jeg kunne og ønsket å undervise. Kontaktlærerrollen inneholder mye som man ikke kjenner til før man jobbet en stund i skoleverket. Og når skulle jeg forberede meg på den? På de to planleggingsdagene før elevene kommer, som er fylt opp av mye annet? Man føler seg ikke høy hatten når man møter elevene sine for første gang, og det er deres første gang på vgs, og der man vet med seg selv at jeg kjenner ikke jobben min! Jeg var nok en gang heldig – jeg delte kontaktlæreransvaret med en fantastisk kollega, som også var rådgiver på skolen, som jeg dermed visste kunne «alt» jeg ikke kunne – iallfall alle disse merkelige regler om fravær, rettigheter, plikter etc etc. Så samtidig med at man skal sette seg inn i flere nye læreplaner, bli kjent med en ny arbeidsplass, nye kolleger og alle nye elever, så skal man også få en oversikt over alle de rare reglene som gjelder. Og som elevene med rette forventer at deres kontaktlærer skal kjenne til. Å lære alt dette krever tid!

Jeg kjenner ikke til noen andre yrker hvor man ikke har en «innkjøringsfase». I Statoil opererer man med 2 års innkjøringstid. De regner ikke med at den nyutdannete kan bidra like mye som resten av teamet før du har vært i gamet i 2 år. Saksbehandlere hos kommune og fylkeskommune får færre og enklere saker i alle fall de første seks månedene. I begge tilfeller vil du få utfordrende oppgaver etterhvert som du mestrer, men de kaster ikke alle utfordringene i fanget ditt dag 1 på jobb!

Jeg beklager til både Utdanningsforbundet, Universitetene og Kristin Halvorsen som snakker varmt om hvordan rett til en mentor og veiledning vil hjelpe på å holde på nyutdannete lærere i yrket. Det er ikke nok. Det som trengs er tid. Ansett en nyutdannet i 100% stilling med 70% undervisningsplikt. De resterende 30% er den tiden man trenger for å lære seg alt man ikke lærer i lærerutdanningen (og som man ikke kan lære i lærerutdanningen). Jeg vet at prosjektet «Ny i Hordaland» utviklet seg etter jeg var ferdig der, og jeg har hatt nyutdannete kolleger som har vært frikjøpt i 10% til deltakelse i prosjektet, der de 10% skal gå til aksjonsforskning på egen praksis. Da jeg var med kom alle veiledningsmøter og samlinger på toppen av en allerede sprengt arbeidsdag. Det ble ingen avlastning, det ble merarbeid.

Så – er jeg en superlærer eller et supermenneske som har overlevd 7 år i skolen?

Nei. Jeg var heldig det første året – med å få jobb der jeg hadde hatt praksis, og delte kontaktlæreransvar med en som var villig å hjelpe og dele av sin kunnskap. I tillegg hadde jeg lovet meg selv to ting før jeg begynte i læreryrket:

«Ikke prøv å bli en perfekt lærer det første året, det koster for mye, og du skal være i yrket lenge og du trenger noe å jobbe mot. + Alle har lov til å være ny i et yrke.»

Så til fagforeninger og skolepolitikere: Hvis dere vil holde på de nyutdannete lærerne – gi dem tid!

Fraværsgrense eller ei

torsdag 30 august 2012, kl. 16:57 | Publisert i Allmenndannelse, Refleksjon, Skolepolitikk | Legg igjen en kommentar

Diskusjonen om hvorvidt vi bør innføre en fraværsgrense i skolen igjen går høyt og lavt. Personlig syns jeg diskusjonen blir veldig svart-hvit. Mange mener at elever med stort fravær ikke kan få en standpunktkarakter, mens andre viser til at mange elever kan lære mer og bedre via andre instanser enn læreren de har på skolen, og at de derfor bør kunne ha så stort fravær de vil så lenge de får vist sin kompetanse i faget til læreren som skal sette karakteren. I ytterste konsekvens vil dette likne på å være privatist i et fag, og personlig synes jeg at elever som vil «lese selv» heller bør ta privatisteksamen enn at de skal få standpunktkarakter.

Dette betyr ikke at jeg ikke anerkjenner at mange elever kan være mer motivert for å lære andre steder enn på skolen. Men hvis jeg skal være læreren og veilederen til en elevgruppe, så vil jeg gjerne møte elevene mine og bli kjent med dem, og deretter kan jeg gjøre avtaler med dem om at de ikke må delta på alle klasseromsaktiviteter hvis de kan vise til at de har andre arenaer (eller kanskje jeg kan veilede dem til andre arenaer selv etter at jeg har lært dem bedre å kjenne) hvor de kan motiveres til å øke sin kompetanse i faget. Da kan jeg gjøre avtaler med elevene om hvordan de kan vise meg sin kompetanse utover skoleåret, da dette er nødvendig for at jeg skal kunne sette en standpunktkarakter til slutt som er basert på et bredt utvalg vurderingsaktiviter, og ikke bare en enkelt vurdering .

Kontakten mellom lærer og elev er viktig, hvis eleven ønsker at denne læreren skal sette en standpunktkarakter. Denne kontakten kan skje i klasserommet eller på andre arenaer. Men i starten av skoleåret foretrekke jeg å møte dem i klasserommet, slik at jeg kan snakke med alle sammen og lære dem å kjenne for å få en ide om hvordan jeg best mulig kan veilede dem i mitt fag. Jeg kan ha god kontakt og vite veldig godt hvilken kompetanse en elev har uten at eleven er i klasserommet i alle undervisningsøkter så lenge vi har opprettet en kommunikasjonskanal.

Jeg sammenligner gjerne skolen med arbeidslivet (det er ikke alle som er like glade i denne sammenligningen). Men jeg vil gjerne sammenligne andre læringsarenaer (der eleven deltar uten lærer) med et hjemmekontor. Mange har hjemmekontor et par dager i uken. Men de fleste som har hjemmekontor har ikke startet med dette uten at de først har hatt en samtale med sin sjef om det. Og det er mitt poeng i hele fraværsgrensedebatten. Jeg vil ikke kreve at elevene er tilstede hele tiden om det i bunn og grunn kan virke mot sin hensikt med tanke på motivasjon og læringsutbytte, men jeg vil kreve at de kommuniserer med meg om hvorfor de foretrekker å være et annet sted enn i mitt klasserom. Uten kontakt mellom meg og mine elever vil det store fraværet gjøre det vanskelig å sette en standpunktkarakter.

En balansert diskusjon er gjerne vanskelig (epilog)

lørdag 5 september 2009, kl. 19:30 | Publisert i Digital skole, Pedagogikk, Refleksjon, Skolepolitikk | 1 kommentar
Stikkord: , , , , , ,

Margreta skriver om at det er vanskelig med en balansert diskusjon rundt bruken av PC i klasserommet, fordi vi alle havner litt i våre skyttergraver. Lærere som helst skulle hatt PC’en ute av skolen knurrer hver gang vi som bruker PC’en litt mer kommer med våre tips og ideer, eventuelt formidler de nye kjørereglene som skal gjelde (herunder bruk av It’s Learning og Skolearena), mens vi som er mer teknologioptimistiske freser og får klørne ut når vi leser artikler som de mye omdiskuterte i Bergens Tidende og på Norsk Lektorlags hjemmeside. I bunn og grunn handler det jo om en stor og viktig del av et læreryrke, det handler om pedagogisk og didaktisk metode.

Det har kokt en del både på Twitter og diverse blogger de siste par dagene, og det ble en stor aktivitet på min egen blogg etter at jeg sendte en mail til journalisten bak nevnte BT-artikkel og tipset om at det var en del reaksjoner på artikkelen ute i den norske edubloggosfæren, og med en link til mitt eget blogginnlegg. Bjørn Helge påpeker at denne diskusjonen først gjorde synspunktene mer nyanserte før det “hele kokte ned til en uenighet om vinklingen som overskriften representerte”. Stemmer. Men jeg står fortsatt ved at denne typen vinkling er med på å øke gapet mellom oss teknologioptimister og teknologiskeptikere eller tradisjonalister.

Personlig vet jeg at gårsdagens diskusjon ikke vil få de teknologiskeptiske til å gripe om den nye teknologien med åpne armer, men denne typen artikler (eller overskrifter?) gjør den jobben vanskeligere. Flere av oss teknologioptimistiske lærere som blogger og twitrer og kommenterer hverandres innlegg har gjerne også en hatt som tilsier at vi skal være behjelpelige med å få flere lærere til å bruke IKT på en pedagogisk og fagsentrert måte i klasserommet (superbrukere, eKoordinatorer, ePedagoger, Web2.0-ansvarlige etc). Dette er en del av jobben vår som er vanskelig, både fordi vi er fullstendig klar over de ulike utfordringene en elevPC gir, men også fordi vi først må bekjempe holdninger som sier “Men hva er vitsen med å lære dette? Dette er bare en fase, det går nok over, som alt annet”. Da hadde det vært veldig greit om vi hadde hatt medier og fagforeninger som hadde støttet oss i denne jobben, vi prøver nemlig å få flere til å kunne oppfylle kravene i læreplanen på en faglig-pedagogisk måte.

Jeg setter derfor pris på Guttorms utfordring til oss alle – skriv et blogginnlegg, en kommentar, legg ut et undervisningsopplegg på d&b etc der du forteller om positiv bruk og positive ringvirkninger av IKT i klasserommet. Frøydis har allerede grepet stafettpinnen, jeg har en plan om at mitt neste blogginnlegg skal være et svar på denne utfordringen 🙂

Ellers har arneolav indirekte etterlyst at BT-journalist Krister Hoaas hadde engasjert seg i diskusjonen på flere arenaer enn mitt blogginnlegg. Kanskje vi skal oppfordre de journalistene som skriver skolerelaterte saker om å også gjøre litt research i edubloggosfæren i tillegg til forskningsrapporter? Som alle vet, vil forskningsrapportene vise til ting som har skjedd i en fortid (misforstå meg rett, jeg mener at forskningen er viktig – og jeg tror flere av oss her ute leser mange av forskningsrapportene som kommer ut, og lærer mye av det, men de er fortsatt basert på data som er samlet inn i en fortid), mens en del av det vi leser hos hverandre handler om aktuelle problemstillinger i vår skolehverdag. Jeg hadde iallfall satt pris på om også vår del av skole-Norge hadde blitt hørt i mediers dekning av den norske skolehverdagen. Kanskje kan resultatene fra Guttorms utfordring gi grobunn for artikler med en positiv vinkling til bruk IKT i klasserommet?

Til slutt har jeg en bønn til de som sitter i diverse eksamensnemnder – lag eksamensoppgaver som tester alle de fem grunnleggende ferdighetene i de sentralgitte eksamene, da vil langt flere lærere innse at IKT må innlemmes i undervisningen. Eksamensoppgaver som krever digitale ferdigheter (mer enn å kunne laste opp besvarelsen opp i PGS og å legge til topptekst/bunntekst i dokumentet) vil kunne fungere som én trekkraft i rett retning. Lisa har et meget godt eksempel på dette.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Teknologioptimist? Pedagogisk sinke? Faglig kompetent? Jobber i norsk skole? Medlem av en fagforening?

fredag 4 september 2009, kl. 16:42 | Publisert i Digital skole, Refleksjon, Skolepolitikk | 6 kommentarer
Stikkord: ,

De siste to dagene har det vært en aktiv diskusjon på Twitter og blant norske lærerbloggere om eksisterende syn på bruk av IKT i norsk skole. Undertegnede skrev selv et frustrasjonsinnlegg over BT’s dekning av resultater fra Skolefagundersøkelsen 2008. Artikkelen i BT viser også at Utdanningsforbundet er på kollisjonskurs med mange av sine medlemmer, deriblant meg selv. I går ettermiddag viste Henning Lund til at også Norsk imageLektorlag har et særdeles skremmende syn på bruk av IKT i skolen – i dag har de hatt dette “gullkornet” på sin hjemmeside. I følge Norsk Lektorlag er jeg altså en pedagogisk sinke.

Dette utsagnet har resultert i mange reflekterte (og muligens noe irriterte) blogginnlegg i dag; Ingunn, Marita, Leif, Øystein, Frode og Sol er blant dem som har kommentert utsagnet til lektorlaget. Jeg anbefaler dere å lese disse.

Personlig skrev jeg i går en mail til Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag og Tekna (siden jeg er realist) og stilte dem en rekke spørsmål, og forklarte at deres svar vil være avgjørende for om jeg melder meg inn i / ut av deres forbund. Sålangt har jeg bare fått svar fra Tekna. Riktignok ikke med svar på alle mine mange og omfattende spørsmål, men med svar på en del, og med videresending av min mail til andre ansvarshavende. Det vil bli interessant å se hvilke svar jeg får fra UF og NLL (om jeg får svar?).

Jeg synes det er rart at det skal være så vanskelig å finne et passende fagforbund for en faglig kompetent lektor som holder seg oppdatert på teknologi, er opptatt av deling og bruk av IKT (den femte grunnleggende ferdigheten i alle fag i norsk skole). Det er kanskje et tegn på at det finnes for få fagforeninger for lærere i Norge?

———————————————————————————————————-

imageMens jeg har redigert dette blogginnlegget har NLL endret sitt gullkorn:
Det får meg til å stille mange spørsmål – men først og fremst – kan ikke en teknologioptimist være en slik lærer?

Forskning, skolepolitikk og journalister

torsdag 3 september 2009, kl. 16:00 | Publisert i Digital skole, Refleksjon, Skolepolitikk | 31 kommentarer
Stikkord: , , , , ,

Dagens artikkel i BT “Flinke lærere lar PC’ene stå i fred” kan ikke stå ukommentert.

* Lærere med mindre enn 30 studiepoengs utdanning i faget, som følger læreboken og som bruker mye IKT, gir dårlige elevresultat.

* Lærere med høy fagdanning, som ikke følger læreboken og bruker lite, men målbevisst IKT gir gode elevresultat.

– Lærerne som oppnår spesielt gode resultater år etter år har høy faglig utdanning. Men det er forunderlig lite sammenheng mellom høy faglig utdanning og høy IKT-bruk, sier førsteamanuensis Lars Vavik ved Høgskulen Stord/Haugesund. Han er prosjektleder for Skolefagsundersøkelsen.

Aller viktigst er det likevel at læreren kan sitt fag, ikke minst når PC-en tas i bruk.

Undersøkelsen har visstnok sett på 1) lærernes faglige bakgrunn (her kunne det også vært interessant å se på hvilken IKT-bakgrunn lærerne har, eller?); 2) hvorvidt lærerne er bundet av læreboken i sin undervisning eller ikke; samt 3) hvor mye IKT brukes – og så har man koblet dette opp mot elevenes resultater. Altså MINST tre parametere. To kombinasjoner presenteres i artikkelen. Mitt første spørsmål er: hva med de lærerne som har liten fagutdanning og ikke bruker mye IKT? Og det andre følger hakk i hel: hva med de lærerne (oss) som både har høy faglig utdanning og bruker en god del IKT i klasserommet? Eller hva med å si “Flinke lærere lar lærebøkene ligge uåpnet”?

Min store irritasjon er at BT velger å la bruk av IKT i skolen være overskriften NOK EN GANG, selv om det viktigste resultatet som kommer frem er at de lærerne som “oppnår spesielt gode resultater år etter år har høy faglig utdanning”. Dette er det viktigste! Og dette bør legges til grunn når man ansetter nye lærere, også i grunnskolen.

Dette er IKKE en nøytral presentasjon av en (forsknings-)undersøkelse.

Underveisvurdering uten karakter og dokumentasjon

mandag 16 februar 2009, kl. 19:26 | Publisert i Digital skole, Skolepolitikk, vurdering | 3 kommentarer
Stikkord: , , , ,

I dag var temaet for fellesmøtet på “Stusp” underveisvurdering uten karakter. Bakgrunnen for dette er opplæringsdirektørens administrative vedtak når det gjelder dokumentasjon av vurdering: “Vedtaket seier at skolane skal ha eit system som viser at det er dokumentert at elevane har fått vurdering utan karakter. Det seier også at alle karakterar som er gitt i løpet av skoleåret, skal registrerast i SkoleArena/Vurdering”. Opplæringsdirektøren har gitt skolene i Hordaland fylkeskommune 3 ulike alternativer på hvordan vi kan dokumentere at det er gitt en vurdering uten karakter:

“Skolane skal ha eit system som viser at det er dokumentert at elevane har fått vurdering utan karakter. Dette kan t.d. gjerast ved at

  • faglærar gir ei beskrivande oppsummering av korleis vurderingsarbeidet har vore gjort i høve til kvar elev. Oppsummeringa skal leverast rektor.
  • faglærarar som bruker SkoleArena eller It’s learning i rettleiinga av elevane, kan dokumentere vurderinga her.
  • eleven signerer (med dato) på ei liste at vurdering er gitt.”

Som superbruker på ITSL og Skolearena ble jeg bedt om å vise den praktiske måten man kan bruke Skolearena til en underveisvurdering uten karakter. I Skolearena kan man nå velge “Samtale” som vurderingssituasjon. Jeg viste kollegaene mine en mer omfattende variant – der man kan bruke det “store feltet” til å beskrive hvordan elevene ligger an innenfor hvert enkelt kompetansemål i læreplanen. Naturlig nok var det mange av kollegaene mine som ikke var spesielt glad i denne varianten. Det var for mye arbeid med dette. For min del så jeg hvordan dette kunne fungere som en tydeliggjøring for elevene hvordan vurderingssituasjoner og læreplan henger sammen.

Etter min introduksjon om den praktiske delen var det tid for diskusjon om hvordan vi ønsker å gjøre dette hos oss. Men jeg hadde (og har) feber, så jeg gikk hjem. Jeg vet dermed ikke hvor vi ender hos oss, men jeg har iallfall selv sett hvordan en grundig underveisvurdering kan være til nytte for meg som lærer (hvordan har jeg testet de ulike kompetansemålene) og for elevene i forhold til en bevisstgjøring rundt læreplanen. Den endelige standpunktkarakteren skal jo vise til den kompetansen elevene har opparbeidet seg innenfor læreplanens målsetninger.

Fagforeningsarbeid

onsdag 11 juni 2008, kl. 12:15 | Publisert i Skolepolitikk | 2 kommentarer
Stikkord: , ,

En liten ting til – i dag ble jeg valgt inn i skolens klubbstyre i Utdanningsforbundet. Jeg har ikke takket ja fordi jeg mener at Utdanningsforbundet sentralt har vært så bra denne streiken, for det kan jeg vel ikke si at jeg syns, men fordi jeg tross alt er en person med masse meninger – og det kan jo være godt å få mulighet til å påvirke min egen arbeidssituasjon, og andres, i større grad? Det blir iallfall spennende og lærerikt – en ny del av et arbeidsliv som jeg aldri har erfart tidligere.

Streiken over – skoleavslutning fortsetter

søndag 8 juni 2008, kl. 17:59 | Publisert i Refleksjon, Skolepolitikk, vurdering | Legg igjen en kommentar

Da var streiken over, og vi har vært tilbake i jobb et par dager. Litt kaotisk er det, fordi noen muntlig eksamener er avlyst, men fylket mener at noen skal gjennomføres. Og standpunktkarakterene skal settes. Alt dette skal skje i løpet av noen få korte dager.

Jeg er heldigvis mer eller mindre ferdig med standpunktkarakterene i 3FY og i matematikk R1. Men i Geofag 1 er det litt verre. Jeg har en prøvebunke fra dagen før streiken – som jeg egentlig ikke skal rette – men som jeg føler at jeg må rette for å kunne sette en riktig standpunktkarakter. De emnene som jeg testet elevene i der er nemlig «mine tema». Jeg har jo vært sykemeldt en stor periode av skoleåret etter en tøff sykkelulykke jeg hadde i høst, og dermed er vi to lærere som må snakke sammen om standpunktkarakteren. Og da må jeg ha grunnlag fra min periode også. Så jeg er vel helst glad for at det nydelige været vi har hatt leeeenge nå, ser ut til å være vekke et par dager. Da klarer jeg kanskje å sitte inne og rette. Sist fredag (andre dag på jobb etter streiken) var det rett og slett for varmt til at jeg klarte å sitte særlig lenge på jobb, jeg måtte tilslutt rømme på fjellet for å bade og kjøle meg ned.

Ellers er jeg mer og mer lysten på å få til en god blogg, men er ikke så god skriftlig som en del andre bloggere er… Jeg sitter med en følelse av at en del norsk og engelsk lærere har et såpass mer bevisst forhold til det skrevne ord at det er lettere å komme i gang med en god blogg? Jeg vet ikke. Jeg er jo «bare» en stakkars realist 😉 Vi får se hva tiden bringer, og jeg antar at profilen på bloggen kommer etterhvert som jeg kommer i gang med bloggingen. Jeg vil tro at temaene går på faglig innhold i Geofag, tanker rundt vurdering og ikke minst pedagogisk bruk av IKT. Så jeg håper at dette kan være en måte for meg å komme i kontakt med andre som kan hjelpe meg på veien videre.

So long!

Streik

torsdag 29 mai 2008, kl. 11:50 | Publisert i Skolepolitikk | Legg igjen en kommentar

Da har jeg fått oppleve det også – å være lærer ute i streik!

Nå må jeg jo innrømme at det er helt greit å være ute i streik når været er som det er i Bergen for tiden, og det er Festspill, OiOi-festival, og ikke minst Nattjazz. Sånt passer en jazzmusiker bra 🙂

Jeg har en god del tanker rundt denne streiken, men jeg tror kanskje ikke jeg skal gjøre dem offisielle i denne omgang. Jeg støtter Unios streik, men syns kanskje argumentasjonen har blitt litt feil. Men jeg skal la den ballen ligge.

Men det jeg kan er å være streikeaktivitetsleder 🙂 Iallfall så lenge det er snakk om utendørsaktiviteter. Så sist tirsdag var vi noen kollegaer som gikk over Vidden – en fantastisk streikedag!

Så langt er det beste med denne streiken at det gir oss tid og muligheter til å bli bedre kjent med en del av kollegaene i en ellers så travel hverdag. Vi har ikke lov til å planlegge neste år (eller andre år), men vi kan ha meningsutvekslinger om hvordan vi ønsker at våre skolehverdager skal være. Og gjennom disse samtalene / turene fremover, tror jeg at vi kan finne grobunn for mye godt samarbeid i tiden etter streiken. En positiv ringvirkning av streiken!

Blogg på WordPress.com.
Entries og kommentarer feeds.