I dag var temaet for fellesmøtet på “Stusp” underveisvurdering uten karakter. Bakgrunnen for dette er opplæringsdirektørens administrative vedtak når det gjelder dokumentasjon av vurdering: “Vedtaket seier at skolane skal ha eit system som viser at det er dokumentert at elevane har fått vurdering utan karakter. Det seier også at alle karakterar som er gitt i løpet av skoleåret, skal registrerast i SkoleArena/Vurdering”. Opplæringsdirektøren har gitt skolene i Hordaland fylkeskommune 3 ulike alternativer på hvordan vi kan dokumentere at det er gitt en vurdering uten karakter:
“Skolane skal ha eit system som viser at det er dokumentert at elevane har fått vurdering utan karakter. Dette kan t.d. gjerast ved at
- faglærar gir ei beskrivande oppsummering av korleis vurderingsarbeidet har vore gjort i høve til kvar elev. Oppsummeringa skal leverast rektor.
- faglærarar som bruker SkoleArena eller It’s learning i rettleiinga av elevane, kan dokumentere vurderinga her.
- eleven signerer (med dato) på ei liste at vurdering er gitt.”
Som superbruker på ITSL og Skolearena ble jeg bedt om å vise den praktiske måten man kan bruke Skolearena til en underveisvurdering uten karakter. I Skolearena kan man nå velge “Samtale” som vurderingssituasjon. Jeg viste kollegaene mine en mer omfattende variant – der man kan bruke det “store feltet” til å beskrive hvordan elevene ligger an innenfor hvert enkelt kompetansemål i læreplanen. Naturlig nok var det mange av kollegaene mine som ikke var spesielt glad i denne varianten. Det var for mye arbeid med dette. For min del så jeg hvordan dette kunne fungere som en tydeliggjøring for elevene hvordan vurderingssituasjoner og læreplan henger sammen.
Etter min introduksjon om den praktiske delen var det tid for diskusjon om hvordan vi ønsker å gjøre dette hos oss. Men jeg hadde (og har) feber, så jeg gikk hjem. Jeg vet dermed ikke hvor vi ender hos oss, men jeg har iallfall selv sett hvordan en grundig underveisvurdering kan være til nytte for meg som lærer (hvordan har jeg testet de ulike kompetansemålene) og for elevene i forhold til en bevisstgjøring rundt læreplanen. Den endelige standpunktkarakteren skal jo vise til den kompetansen elevene har opparbeidet seg innenfor læreplanens målsetninger.
Ut på tur! 
Jeg synes læreplanen i norsk – skal ikke si for mye om andre fag – preges av sprikende intensjoner og mange ideelle og lite realistiske fordringer.
Når det gjelder formelle vurderinger som skal danne grunnlaget for standpunkt («sluttkompetanse»), gjør de fleste norsklærere et skjønnsomt utvalg av innleveringer, framføringer, høringer osv osv som skal gi et slags tverrsnitt av sluttkompetansen. Det er diverse læringsmål som jeg tror mange norsklærere blankt overser, men det tror jeg fortjener et eget lengre blogginnlegg.
Hvis fylket/skoleledelse på en nidkjær måte skal kontrollere og etterprøve ved hjelp av avkrysningsskjemaer, finurlige vurderingsmoduler i Skolearena, synes jeg vi er på vei inn i galskapen og parodien. Skal dette gjøres, må antal læringsmål reduseres slik at mengden av dem gjør det håndterbart
LikerLiker
To små kommentarer:
Tror det er viktig å huske at eksemplene i skrivet fra HFK er nettopp det – EKSEMPLER, ikke et gitt antall alternativer man må velge mellom.
Jeg har valgt å se på dette dokumentasjonskravet osv som en kvalitetssikring av vårt undervisningsarbeid vel så mye som en tilbakemelding til eleven. Jeg skjønner at tanken er at vi skal veilede elevene, at de skal være bevisst læringsmål og måloppnåelse, men jeg ser også at hele denne prosessen minner meg sterkt om det arbeid som foregår i mange andre deler av arbeidslivet med kvalitetssikring. En dokumentasjon av bedriftens virksomhet, fra det sikkerhets-risiko-nødvendige til de tilsynelatende idiotiske detaljene. (Hvorfor skal jeg veie et lodd 5 ganger etter hverandre annenhver uke bare for å se at vekten viser samme vekt måned etter måned… Jeg har gjort dette i helt andre sammenhenger enn skole, nemlig.) Og selv om en del av kvalitetssikringsarbeidet kan føles som merarbeid og tåpelig og noen som kikker deg over skulderen i arbeidet ditt, er det på mange måter nødvendig.
Jeg sitter med et inntrykk av at det er to ting lærerne (generalisering big time) protesterer mot:
1) Alle oppgavene som blir gitt er per definisjon merarbeid og det vil vi ik-ikke ha. (At mye handler om å gjøre den SAMME jobben som før med NYE metoder er det få ører som vil høre.)
2) Ingen har noen som helst rett til å be om dokumentasjon eller stille spørsmål ved det arbeid jeg gjør i mitt klasserom, der er jeg suveren og enerådende.
Needless to say – jeg er ikke umiddelbart helt enig…
LikerLiker
@ leifharboe Jeg skal vel heller ikke snakke for mye om andre fag. Jeg tror nok at noe av bakgrunnen for mitt synspunkt her er
* jeg er fersk som lærer – 2,5 år i gamet – da er det godt å ha noe konkret, som en læreplan, å forholde seg til (og læreboken er dessverre ikke optimal i forhold til læreplanmålene)
* jeg underviser i geofag, som er et nytt fag med Kunnskapsløftet, det eksisterer derfor ingen lengre tradisjoner innenfor vurdering av dette faget
Jeg tenker vel også at man ikke trenger å ta for seg hvert enkelt delkompetansemål, men se på hovedkompetansemålene (i geofag er det fire – «Geoforskning», «Jorda i forandring», «Georessurser» og «Klimaendringer») og på de grunnleggende ferdighetene (skriftlig, muntlig, lese, regne og digitale ferdigheter).
Nå skal det også sies at jeg alltid relaterer undervisningen min til kompetansemål i læreplanen – mine elever er vant til å høre at «dagens tema er knyttet til følgende læreplanmål». Så det er kanskje lettere i mitt fag?
@ kjemikeren Vi deler nok en del syn her. Jeg mener også at dette er noe som de fleste lærere har gjort på en eller annen måte tidligere, det har bare ikke vært satt i system. Det tar (dessverre) alltid tid å (inn)lære et nytt system, og dermed går en del av kollegaene våre i mot det. Jeg ønsker heller ikke at jeg skal miste en del av min frihet som lærer – men jeg forstår at jeg må kunne dokumentere de delene av jobben som har en juridisk binding
LikerLiker